Den siste uka har jeg vært på landslagssamling. Først et par dager i Oslo med fysio-screening og diverse møter, og deretter 5 dager i Våler med trening relevant for VM 2019.

Jeg lovte å skrive litt om hvorfor jeg valgte å takke ja til en landslagsplass i år, mens jeg takket nei i fjor. Og jeg kan jo starte med å avkrefte at det hadde noe med misnøye med landslagsopplegget eller landslagsledelsen å gjøre. En viktig årsak var rett og slett at jeg i fjor høst var på et treningsnivå der jeg ikke følte meg klar for å følge landslagsopplegget. Jeg var (og er fortsatt) i gradvis opptrening etter årene hvor kroppen ikke fungerte til trening, og i fjor høst var jeg stadig på et nivå der ei landslagssamling ville bety en betydelig økning fra den daglige treninga. Det hadde sikkert vært mulig å gjøre noen personlige justeringer på samlingsprogrammet for at ikke belastningen skulle bli for tøff, men er det noe jeg er lei av de siste årene, så er det nettopp å delta halvveis på samlinger og trening. Samtidig var det også en viktig årsak til nei-et at jeg var usikker på hvordan kroppen ville reagere på den planlagte økningen i treningsdosene. Hvis det ble nødvendig med justeringer underveis, ville jeg ha full frihet til å gjøre disse, og ikke ha «krav» fra landslagsledelsen om å bli klart til ditt og datt hengende over meg. En tredje årsak var at jeg ønsket å styre eget konkurranseprogram i større grad. Jeg er ikke lenger der at drømmen er å løpe flest mulig internasjonale konkurranser. VM er fortsatt noe som trigger motivasjonen i stor grad, men ut over dette er det for øyeblikket kombinasjonen av terreng, format, tidspunkt og konkurrenter som avgjør motivasjonen for en konkurranse. Samtidig er det å styre konkurranseprogrammet også viktig for å ha kontroll på totalbelastningen, noe som gjør at jeg verken ønsker, eller tror det er smart for meg, å løpe «alt» av konkurranser gjennom sesongen.

Så hva har endret seg til i år? For det første er jeg på et høyere treningsnivå. Jeg kan pr. i dag delta for fullt på de viktigste øktene på ei landslagssamling, men gjør fortsatt noen justeringer på de mindre viktige øktene for å holde total løpsmengde på et fornuftig nivå. På samlinga denne uka betydde dette at jeg bytta ut én av de rolige o-øktene med ellipsemaskin. For det andre er jeg litt tryggere på at kroppen vil tåle den belastningen jeg har planlagt å utsette den for i vinter. Jeg føler meg langt fra sikker på dette, men jeg tror iallfall at jeg er sikker nok på meg selv til å gjøre de justeringene som eventuelt trengs – uavhengig av press utenifra. En tredje faktor er at de konkurransene og samlingene jeg har deltatt på med landslaget i løpet av sesongen, har gitt mersmak. Landslaget pr. nå er en god miks av utøvere med stor erfaring og yngre, sultne utøvere. Jeg tror derfor jeg kan lære mye av å være på laget, og det er heller ingen ulempe at vi har det trivelig på tur. Når det gjelder det å styre eget konkurranseprogram, har jeg tro på at jeg skal finne en grei balanse der. Det at jeg nå tåler mer trening, gjør slingringsmonnet litt større mtp belastning, og så må jeg bare leve med at jeg som landslagsløper nok kommer til å skuffe enkelte arrangører ved å stå over deres arrangement.

Og hva er så status etter ei fullført samling som landslagsløper? Et par øyeblikk av tvil har det riktignok vært, men alt i alt ser jeg ingen grunn til å angre på valget foreløpig. Snarere tvert imot, jeg føler jeg har lært en hel del både av de andre løperne og av den nye sjefen, Jørgen Rostrup. I tillegg har jeg fått en nyttig lakmustest på eget nivå. Den viste vel kort sagt at det er mye som må jobbes med og forbedres i løpet av vinteren, både teknisk og fysisk, men at, iallfall på førstnevnte område, handler mye om å øke forekomsten av de strekkene som går bra og sette delmomentene sammen til en helhet. Kart fra samlinga finnes her.