De siste par ukene har ikke gått på skinner. For snaut to uker siden fikk jeg, som nevnt i forrige innlegg, problemer med en irritert seneskjede i det ene kneet. Få dager seinere gikk jeg så ned for telling med noe influensaliknende. Jeg får heldigvis sjelden verre sykdom enn relativt korte, greie forkjølelser, men denne gangen måtte jeg innse at jeg var truffet av et hakket tøffere virus, og jeg merker fortsatt at kroppen ikke er 100% restituert.

Kneskaden har dessverre også vist seg noe mer seigliva enn jeg hadde håp om. Dermed begrenser treninga seg for øyeblikket stort sett til korte økter på spinningsykkelen. Dette er selvsagt bedre enn ingenting, men form og styrke taper seg jo gradvis når man ikke får utfordra kroppen mer enn dette.

For øyeblikket er selvsagt hovedfokus å bli skadefri (og 100% frisk igjen). Men jeg ser jo allerede nå at problemene nok vil påvirke vårsesongen en god del. Mtp at jeg har en drøm og et mål om å nærme meg verdenstoppen igjen, er jeg avhengig av gode treningsperioder hvor jeg faktisk klarer å heve kapasiteten. Etter å ha brukt november og desember til å bygge opp treninga generelt, og noe mer løping på fast underlag enn det fjorårets hamstringskade tillot spesielt, var håpet at januar-mars kunne bli en slik treningsperiode. Pr. nå er det selvsagt umulig å si hvor lang tid det tar før jeg er i full trening igjen, og hvor mye dårligere jeg rekker å bli på den tida, men uansett må nok deler av vårsesongen nedprioriteres til fordel for gjenopptrening og så, forhåpenligvis, en god treningsperiode som kanskje kan resultere i et steg i riktig retning formmessig. Men vi får se – nye skader kan jo også lett dukke opp. Den tålmodige oppbygginga før jul ser jo egentlig bare ut til å ha forskjøvet problemet (skaden), så mulig «tren mens du kan» er en bedre taktikk tross alt.