Den siste uka har det heldigvis gått framover med kneskaden jeg fikk i starten av februar. Det går riktignok fortsatt litt opp og ned, men forrige uke kunne jeg løpe hver dag, så da begynner det jo å komme seg. Jeg har riktignok bare løpt rolig hittil, og det meste av løpinga har foregått på tredemølle. Valget av underlag har flere årsaker. I starten var det for å unngå nedoverbakker (og helt i starten også flatt) som var det som provoserte skaden mest. I starten av forrige uke var jeg egentlig klar for mer variert underlag, men pga vær og føre forble jeg inne noen dager til. Uka før hadde jeg pådratt meg en ny forkjølelse, som heldigvis var mer dominert av snørr og hosting enn dårlig form generelt, men som gjorde at jeg ville holde luftveiene unna det kalde været vi hadde da. I tillegg snødde det en del, og jeg var usikker på hvordan dårlig feste ville bli mottatt av kneskaden.

Mot helga kom jeg meg imidlertid endelig ut. Først en stake/skøyte-tur på torsdag, og så en løpetur på fredag. På løpeturen fredag var imidlertid ryggen vond, og den ble bare verre utover dagen. Jeg trodde først jeg kunne ha hosta på meg en skade, men årsaken er sannsynligvis et fall jeg hadde på ski for et par uker siden, som sammen med stakinga gjorde at en av musklene i ryggen etter hvert fikk nok. Og etter staking på trått føre torsdag, valgte den å si ettertrykkelig fra om dette. Dette betyr at jeg har trukket løpeturene innendørs igjen, siden løping på tredemølle gjør betydelig mindre vondt enn løping ute, og at jeg dessverre ikke får utnytta skiføret utenfor stuedøra akkurat nå. Men etter fysiobehandling og nytt øvelsesrepertoar i dag, håper jeg det kommer seg om noen dager.

Så status er vel at det kryper i riktig retning. Etter 2 veldig dårlige og ei halvdårlig treningsuke, fikk jeg iallfall trent brukbart med et par OK terskeløkter på spinningsykkelen sist uke. Så er det bare å krysse fingrene for at jeg kan fortsette å trappe opp løpinga – og at det ikke dukker opp altfor mange nye skader eller sykdommer. Jeg føler fortsatt ikke at jeg har kommet langt nok til å kunne gå ut av «skademodus», der målet er å bli skadefri og trenbar igjen, og over i «vanlig modus», der målet er å bli en bedre o-løper og forberede seg til sesongens mål. Men, i motsetning til for et par uker siden, føles sistnevnte modus mer innenfor rekkevidde nå, og jeg har et håp om å nå dit rundt påsketider. Men vi får nå se – jeg føler ikke alltid at jeg og skadene er helt enige om veien videre.