Etter en periode med treningsfokus krydra med deltakelse i noen lokal løp og karuselløp, så jeg på Pinseløpene som en fin anledning til å komme litt mer i konkurransemodus igjen og få en status på formen. Jeg la imidlertid ikke inn noen spesiell oppladning til løpene, og delvis av den grunn valgte jeg å løpe bare det første og det siste løpet.

Etter Tiomila har jeg ikke vært helt i flytsonen o-teknisk. Det starta muligens med ei økt hvor jeg var litt for opptatt av å løpe fort, og dermed tok meg for liten tid til å orientere. Etter hvert har det så blitt mye negativ tilbakemelding til meg selv i skogen, usikkerheten har vokst, og dette har satt mer og mer preg på orienteringa mi. Før Pinseløpene var jeg riktignok egentlig ganske positiv etter et rimelig bra karuselløp tirsdagen før, men endte i stedet opp med årets (hittil) dårligste løp (kart her).

Det eneste positive med dette løpet var vel egentlig at jeg innså at jeg måtte ta grep. Heldigvis, om man kan si det sånn, har jeg vært borti tilsvarende situasjoner tidligere. Jeg vet derfor at det ofte fungerer for meg å gjøre det jeg kaller «å late som jeg kan det». Ut fra den treninga jeg har gjort, burde jeg jo kunne orientere. Men fordi det i slike situasjoner er vanskelig å overbevise seg selv om dette (løpet på lørdag var jo f.eks. ikke et spesielt overbevisende bevis), fungerer det bedre å si til meg selv at jeg skal orientere som om jeg har full kontroll og er på rett vei, og så får jeg heller bomme hvis det viser seg at jeg likevel ikke er god nok. Rett og slett gi litt mer blaffen i konsekvensene, som jo egentig ikke kan sies å være spesielt alvorlige (selv om det selvsagt alltid er kjedelig å bomme). Og denne tilnærminga fungerte heldigvis denne gangen også, og mandagens løp var et stort steg i riktig retning, selv om det stadig er litt å jobbe med før det blir virkelig bra.

Nå nærmer det seg årets første VM-samling i Latvia, med innlagte testløp for VM. For min del blir det viktig å få til gode prestasjoner der, siden jeg valgte å droppe kappløpet om en EM-plass. Jeg har trent mer eller mindre som planlagt etter påske, men det er alltid spennende å se om treninga også gir ønsket resultat. Jeg er også litt spent på om totalbelastningen har vært riktig. Etter nullpunktet for 4 år siden har jeg gradvis økt treningsbelastningen, og for hvert steg oppover er det alltid spennende å se om kroppen er med på notene. Og jeg er nå kommet til et punkt der man ikke lenger kan trene med overskudd hele veien om man skal ha ytterligere framgang. Dette gir jo litt større mulighet for å feile, og jeg må si jeg av og til savner en måler som kan si meg hvor jeg egentlig ligger på slitenhetsskalaen. Men nå høres det sikkert ut som jeg har trent helt på toppnivå i det siste – dit er det nok fortsatt et stykke igjen. Men håpet er jo at et lite steg opp treningsmessig fra i fjor også skal gi et lite steg opp formmessig.