Etter å ha avbrutt samlinga i Latvia for drøyt to uker siden på grunn av en vond hæl, dro jeg hjem for å få sjekka opp skaden hos fagfolk. Det viste seg heldigvis «bare» å dreie seg om en irritasjon rundt festet til akillesen, og etter ei uke med alternativ trening kunne jeg prøve meg på litt løping igjen. Alternativ-uka ble forøvrig brukt til å sette ny mengderekord i «moderne tid». Nå er forsåvidt ikke mengde noe mål i seg selv (innholdet er viktigere, selv om innholdet selvsagt også må ha riktig mengde), og jeg trente ikke mer enn det som vel kunne være ei standard grunntreningsuke for noen år tilbake, men samtidig er slike «rekorder» for meg også små milepæler som holder liv i håpet om at det fortsatt kan være mulig å trene på topp internasjonalt nivå igjen.

Løpsopptrappinga gikk denne gangen heldigvis over all forventning, og tidlig i forrige uke tok jeg avgjørelsen om å dra til Finland for å løpe Venla. Der hadde vi, i motsetning til på 10mila hvor vi hadde mikslag med to andre Sørlandsklubber, i år reint klubblag. Med god spredning både i erfaring og alder, var hovedmålet til laget å fullføre og at alle skulle ha det gøy underveis. Jeg skulle løpe 1.etappe, og i tillegg til at jeg selvsagt ønsket å gjøre en bra jobb for laget, var løpet en viktig formsjekk etter en delvis trå vår formmessig. Hvis bein og o-teknikk fortsatt befant seg på gjennomsnittsnivået for mai, ville jeg rett og slett ha alvorlig dårlig tid til VM-granskningsløpene om snaut 3 uker.

Igjen ble jeg imidlertid positivt overraska, og etter et solid løp med kun mindre feil, kunne jeg løpe først inn til veksling, rundt 20 sekunder foran Alfta ÖSA. Kart her. Så vidt jeg vet nådde vi også lagmålet vårt, og vi kom i mål på en 625.plass. Erfaringsmessig skal man imidlertid ikke hause opp et slikt løp altfor mye: I tillegg til at man ikke møter de aller beste løperne på 1.etappe og at jobben for mange av tetlagene er å være med (ikke nødvendigvis først), har jeg flere ganger erfart at løp jeg presterer i stafetter ikke alltid er representative for det generelle nivået mitt. Men i forhold til sesongen hittil var dette helt klart et steg i riktig retning.

Nå venter ei middels treningsuke hjemme, før jeg til helga setter kurs for Bærum og O-festivalen (apropos Bærum, presterte en av reporterne på TV-sendinga fra Venla å betegne meg som tidligere landslagsløper fra Bærum. Med fare for å bli beskyldt for å sette folk i bås, ble jeg, som opprinnelig drammenser, selvsagt mest fornærma over sistnevnte: Å blir assosiert med Bærums-sossen (men til mitt forsvar skal sies at jeg var så heldig å vokse opp i et miljø der «soss» var et skjellsord og man burde ha en god unnskyldning for å gå i merkeklær (det gikk til nød hvis de var arvegods), og der Bærum var selve kroneksempelet på et sossested)). Der er planen å løpe lang- og mellomdistanse, og det blir spennende å se om jeg klarer å overføre den positive tendensen fra helga også til individuelle løp.