Målet for O-festivalen var å fortsette den positive trenden fra Venla, og få til årsbeste også på de to individuelle skogsdistansene. Årsbeste på langdistanse ble det (nødvendigvis), mens mellomdistansen ble et løp for glemmeboka.
Ikke helt fornøyd etter mellomdistansen… (foto: Lucie Størmer)
De siste årene, ettersom jeg gradvis har kunnet trene mer igjen og formen har kommet seg steg for steg, har det vært relativt lett å ble ferdig med dårlige løp. Det viktigste er jo tross alt at kroppen fungerer og at man kan ta seg en treningstur (eller andre fysiske utskeielser) omtrent når man selv vil. Men med bedre form kommer også ambisjonene, og det blir dermed vanskeligere og vanskeligere å holde fokus på dette perspektivet. Og når denne sesongen har bydd på stagnasjon, etter 3 år med mer eller mindre kontinuerlig framgang, må jeg innrømme at jeg har hatt mine stunder med både frustrasjon og usikkerhet.
Hva som er årsaken(e) til at det har butta litt denne sesongen, har jeg foreløpig ikke noe fullgodt svar på. Når det gjelder den fysisk treninga, kan det selvsagt ha spilt inn at jeg gikk med lave jernlagre en litt for lang periode tidlig på vinteren, og at februar og mars ble oppstykket av flere runder med sykdom og skader. Men like sannsylig er det nok at treningsbelastningen rett og slett ikke har vært høy nok i forhold til nivået jeg er på nå. Men enda mer frustrerende enn at den fysiske formen i beste fall nærmer seg fjorårsnivå, er den håpløst dårlige og ustabile orienteringa jeg har prestert i år. Og det etter en høst og vinter hvor jeg egentlig har jobba mer systematisk med o-teknikken enn på flere år, og hvor jeg en periode i vinter virkelig følte jeg hadde tatt et steg fra i fjor. Det gikk forsåvidt ikke så verst da jeg kom i gang igjen etter snø og skade i april, men i mai mista jeg flyten totalt, og selv om pila egentlig har pekt litt oppover igjen i juni, er løpinga fortsatt stabilt ustabil, om man kan si det sånn – noe O-festivalen var et godt bevis på.
Langdistansen er jeg egentlig brukbart fornøyd med. Selv om det mangla noen minutter på å kunne kalle løpet virkelig bra, er jeg godt fornøyd med store deler av løpet. Farta burde selvsagt også vært noe bedre, men på kort sikt kan man jo ikke annet enn å godta den farta man har. Og dessuten er det vel bare å innse at det (dessverre) har blitt litt for få langdistanser på meg de siste årene til å beherske distansen helt til fingerspissene. Men årets første langdistanse blir forhåpentligvis ikke årets siste. Kart her.
Mellomdistansen gidder jeg ikke skrive så mye om, bortsett fra at jeg ødela løpet med en totalt idiotisk feil (kart her). Løpet ble også dråpen som fikk begeret til å renne litt over etter en frustrerende vårsesong, og de første dagene etter løpet vurderte jeg sterkt å kutte vårsesongen her og nå. Men etter å ha tenkt litt og vurdert kort- og langsiktige konsekvenser, har jeg landet på å gjøre et forsøk på å kvalifisere meg til VM og, hvis jeg lykkes med det, å skrape sammen det beste jeg kan av form til løpene der. Så får det heller bli en grundig evaluering i etterkant, som forhåpentligvis kan resultere i ny framgang på litt lengre sikt.