Den siste drøye uka har jeg tilbrakt i Latvia, først på samling og deretter på VM-testløp med landslaget.

Etter O-festivalen var jeg, som nevnt i forrige innlegg, inne på tanken å gi opp forsøket på å komme til VM i år. Men siden jeg faktisk bestemte meg for å gjøre et forsøk, gjaldt det å bruke treningsdagene i Latvia best mulig. Der hadde jeg dermed et todelt fokus: For det første å lære mest mulig om og bli best mulig til å finne raskt fram i latvisk terreng, og for det andre å bygge mest mulig selvtillit inn mot VM-testløpene mot slutten av samlinga. Og selv om langt fra alt var perfekt, klarte jeg å løpe mer stabilt og bedre o-teknisk enn jeg har gjort på en stund, noe som selvsagt var positivt for selvtilliten.

Det første av testløpene på samlinga var en intern stafettest på onsdagen (kart her). Her følte jeg at jeg fikk lagt inn en god VM-søknad, med stort sett trygg og sikker løping, samt at jeg klarte å utnytte muligheter som oppstod underveis til å komme først i mål på begge drag. Samtidig følte jeg meg langt fra sikker på en VM-plass, siden en slik test som dette aldri blir rettferdig i den forstand at man har ulike startutgangspunkt og ulike gaflinger, og dermed høyst sannsynlig bare ville blir brukt sammen med en god porsjon av såkalt skjønn.

Etter et par litt lettere dager for å samle overskudd, var det så tid for testløp på mellom- og langdistanse, arrangert av VM-arrangørene. I lørdagens løp klarte jeg heldigvis å bygge videre på den gode starten fra O-festivalmellomdistanse 2 uker før, og selv om løpet ikke var helt reint, var det iallfall årsbeste på distansen og holdt til seier i denne løypa (kart her).

Dagen etter var det så tid for langdistanse. Etter en oppløftende mellomdistanse var jeg positiv, men skjerpa, før løpet. Men dessverre falt jeg litt tilbake til «gamle synder» med ubesluttsom og usikker løping. Tross at jeg klarte å holde moralen brukbart oppe gjennom løypa, klarte jeg aldri å snu det gale tankesettet, og løpet ble derfor preget av en drøss feil på 15-45 sekunder på grunn av manglende plan, veksling mellom veivalg og denslags, samt en stor feil som alene kosta meg rundt 2 minutter (kart her). Dermed ble det en 7.plass i løypa, som 3. beste norsk løper.

Etter disse prestasjonene (eller mangel på sådanne) ble jeg tatt ut til å løpe mellomdistanse og stafett i VM. Det er jeg selvsagt fornøyd med, spesielt mtp hvordan situasjonen var for et par uker siden. Samtidig er jeg også skuffa over å ikke få løpe langdistansen. Først og fremst er jeg selvsagt skuffa over mitt eget dårlige langdistansetestløp, spesielt siden jeg tror det var små justeringer som skulle til for at løpet hadde blitt langt bedre. Uten langdistansemeritter fra tidligere i sesongen visste jeg jo at jeg sannsynligvis ikke kom med med gårsdagens resultat, men som 3.beste norske løper i uttaksløpet, og med en 5.plass fra langdistansen i WC-avslutningen i fjor, hadde jeg jo et lite håp. Men det er jo bare å registrere at selv om jeg selv synes jeg sliter med å tro på meg selv innimellom, finnes det de som har enda mindre tro på meg, og så må jeg bare prøve å bruke neste langdistansesjanse bedre enn det jeg gjorde i går.

Men først venter altså nå en måned med mellomdistanse- og stafettfokus. I tillegg til å finpusse teknikk og taktikk inn mot disse to løpene, skal jeg selvsagt også prøve å komme i best mulig form fysisk. Tross at jeg måtte levere i disse siste testløpene for å komme med, har jeg tatt sjansen på å spare formtoppinga, og jeg håper dermed å kunne heve formen noen hakk i ukene som kommer.