For andre gang i karrieren endte VM i total skuffelse. Forrige gang var i Sverige i 2004, i en sesong som forøvrig var frustrerende lik 2018-sesongen hittil. Der det teknisk og fysisk ikke er noe som tilsier at jeg ikke skal klare å prestere minst på nivå med fjorårssesongen, men hvor jeg bare helt unntaksvis får det ut i konkurranser.

Mer om løpene kommer jeg til å legge ut i kartarkivet i løpet av et par dager. Men kort oppsummert var plasseringsserien 8 – 4 – 11 på mellom – stafett – lang helt klart noe under det jeg hadde håpa på. Og framfor alt er jeg misfornøyd med egne prestasjoner. 80-90 % av løpet på medalje-/topp 6-nivå (hhv mellom/lang) holder selvsagt ikke når de resterende 10-20 % ikke likner grisen. På langdistansen har jeg nok litt å hente også på taktisk gjennomføring (veivalg, disponering av løpet, drikke-/næringsinntak), men ellers følte jeg at teknikk og fysikk helt klart var gode nok til å løpe på samme nivå også på de siste prosentene av løpet. I stedet ødela jeg for meg selv ved å la usikkerhet påvirke avgjørelsene mine i altfor stor grad.

Jeg skal selvsagt gjøre mitt beste for å komme sterkere tilbake ved neste korsvei, men inntil da kan kan jeg bare beklage til de som trodde på meg og heia på meg, og spesielt til de som har brukt tid og ressurser på å hjelpe meg i forberedelsene. Gode hjelpere er gull verdt, men dermed føles det jo også ekstra tungt å ikke klare å levere.

Oppdatert: Kart med veivalg og kommentarer i kartarkivet.