I morgen er det 1.november og dermed offisiell start på det nye treningsåret. I år har jeg imidlertid tjuvstarta treninga på en del områder, mens andre henger litt etter og kommer nok ikke skikkelig i gang før i desember.

Jeg har tidligere nevnt at jeg siden NM-uka i midten av september har hatt hovedfokus på rehabilitering av en litt gåen hamstring. Siden starten av oktober har jeg imidlertid trent bra, om enn litt mer alternativt enn det som er ideelt, og er sånn sett godt i gang med det nye treningsåret. Det som framfor alt har mangla i treninga hittil, er rask løping på fast underlag. Dette kommer uansett ikke til å være hovedbestanddelen i treninga mi i vinter, men i løpet av november og desember håper jeg å få også dette elementet opp på ønska nivå.

Når det gjelder treninga mi i vinter, blir det en del endringer fra i fjor, selv om en del også er ganske likt. Kort oppsummert er planen å gå tilbake til den typen trening som har fungert best for meg tidligere. Grunnmalen er treningsdagboka fra 2005-sesongen, men selvsagt med enkelte justeringer. De viktigste endringene fra i fjor er større mengde (men mye alternativ trening), større volum på terskeløktene, mer polarisering i øktlengden, fokus endret fra antall timer løping pr uke til å få gjennomført nøkkelløpsøktene, tydeligere periodisering, og ukentlig innslag av litt raskere løping (dette stod forsåvidt på planen i fjor også, men håpet er at jobben jeg gjør med hamstringen nå i høst skal gjøre at det blir mer enn en plan i år). Langrennstrening vil noen kalle det, og, med rette, innvende at jeg er på kollisjonskurs med «Next generation»s fokus på sprint og løpshastighet på fast underlag. Og jeg tror jo heller ikke treninga jeg har planlagt den kommende vinteren er veien til VM-gull i sprint (selv om liknende trening tidligere har resultert i EM-sølv og VM-bronse i denne øvelsen), men jeg tror dette er den treninga som har størst sannsynlighet for å gi meg farta som kreves for å nå målet for 2019-sesongen: VM-medalje i Spydeberg-skogen.

Bak denne vurderinga ligger for det første at jeg erfaringsmessig, og spesielt de siste årene, har slitt med å komme opp i høy nok treningsbelastning og få god nok kontinuitet med en mer løpsbasert treningsmodell. Samtidig synes jeg også å se, både fra egne og andres erfaringer, at generell kapasitet sannsynligvis er den viktigste enkeltfaktoren for å løpe fort i nordisk terreng. Selvsagt må det også nok spesifikk trening til, man blir nå en gang god til det man trener på, og derfor er da også nøkkeløktene mine løpsøkter, både i terrenget og på fastere underlag. Det andre store argumentet er at jeg har lyktes godt med denne typen trening tidligere, samtidig som de innslagene jeg har hatt av denne treningstypen de siste årene, indikerer at kroppen fortsatt responderer positivt på slike belastningsformer.

Men samtidig som det på en måte føles trygt og godt å gå tilbake til noe som har fungert bra tidligere, føles det jo unektelig også litt skummelt. Det ligger jo selvsagt en usikkerhet i at man selv er blitt 14 år eldre siden man starta treninga mot 2005-sesongen, men i enda større grad føles det skummelt å nærme seg den treninga som bidro til å kjøre meg i grøfta noen år seinere. Nå har jeg riktignok noen tanker om hvilke faktorer som bidro til at det som først ga suksess endte med fiasko, og vil selvsagt prøve å styre unna de mest opplagte antatte fiaskofaktorene. Men jeg vet jo stadig ikke hvor det var jeg kryssa grensa og burde begynt å vurdere å vende i tide. I tillegg vil sikkert noen si at det er litt «risiko» i å gjøre noe nytt i en VM-på-hjemmebane-sesong. Men dette er jo bare et argument som holder hvis man er fornøyd med det nivået man har pr. i dag, og for min del tenker jeg at jeg har alt å vinne på å forsøke å ta steget opp på VM-medaljenivå igjen. Så får vi se til neste år på denne tida hva fasiten ble, både når det gjelder om jeg fikk gjennomført planen og hvilke utslag den faktisk ga på resultatlista.