Den siste måneden har ikke gått helt etter planen, men nå begynner det heldigvis å se langt lysere ut igjen. Da jeg for omtrent en måned siden innså at overskuddet nok var en del under der det burde være, tok jeg først ei veldig rolig uke med kun ei, kort treningsøkt om dagen. I løpet av de neste par ukene trappa jeg så gradvis opp både mengden og intensiteten igjen. Selv om jeg ikke lenger følte meg direkte sliten, var formen ganske skral den første uka, og sammen med en vond rygg gjorde det at jeg ikke hadde de helt store forventningene inn mot Lørdagskjappen, som var blinka ut som sesongdebut i den reviderte planen min. De siste par dagene inn mot palmehelga løsna det imidlertid noe, og selv om det ikke ble et helt topp løp, var jeg fornøyd med å klare å sette sammen et brukbart løp både o-teknisk og fysisk (kart her). Det var selvsagt også artig at løpet holdt til seier, men jeg må nok være realistisk og innse at jeg sannsynligvis hadde fått bank med det startfeltet som stilte i Vårspretten uka før.

Etter Lørdagskjappen og en rolig gjennomløping av ei løype i Småleneneløpet dagen etter (for å unngå et for tøft konkurranseprogram siden jeg tross alt fortsatt var i opptrening etter den rolige perioden), satte jeg kurs sørover igjen for å tilbringe resten av påsken hjemme. Planen var å få gjennomført ei relativt solid treningsuke, med ei intervalløkt og 4 o-tekniske økter som nøkkeløkter, og ellers rolig mengde i andre treningsformer. Jeg tok riktignok ikke sjansen på å kjøre på helt vilt og uhemma, og begrensa derfor lengden på langturene noe. De o-tekniske øktene foregikk stort sett i det som her i sør betegnes som «innlandsterreng», og som har sin absolutte høytid når det gjelder løpbarhet på denne tida av året. To av øktene var rolige økter, ei retningsmomentøkt og en gafla langtur. I tillegg hadde jeg ei o-intervalløkt sånn omkring terskelfart og en litt forlenga mellomdistanse i konkurransefart. På sistnevnte økt ble jeg skygga, noe som, i tillegg til å gjøre rammen rundt økta hakket mer «alvorlig», gjorde at jeg fikk noen nyttige innspill til gjennomføringa mi i etterkant. En av utfordringene i orientering er jo å klare å se objektivt på det man selv gjør i skogen, og selv om den som skygger ikke kan se inn i hodet på den som blir skygga, ser han eller hun iallfall hva tankevirksomheten resulterer i av handlinger. Og til syvende og sist er det jo det som teller.

På den siste nøkkeløkta, intervalløkta, kjørte jeg standardmølleintervalløkta mi, på 10*5 min i varierende motbakke. Den viste heldigvis framgang fra oppstartsøkta ei drøy uke før, men jeg så også klart at jeg fortsatt ligger litt bak den formen jeg hadde for et par måneder siden. Men uansett form eller ikke form, tikker det nå mot vårens første virkelige konkurranseperiode. Kommende helg er det 10mila, et av vårens absolutte høydepunkt, og uka etter er det granskningsløp for verdenscuphelga i Finland i starten av juni. Målet for disse løpene er framfor alt å sette sammen o-teknikk, taktikk og nåværende fysisk form til en skapelig helhet, og så blir det jo også spennende å få en pekepinn på hvordan man ligger an resultatmessig.