Årets første konkurransebolk er nå historie. Resultatmessig ble det to bra helger, med 4.plass i Tiomila og to 1.plasser i verdenscupgranskningsløpene.

Tiomila gikk i år i Glimåkra i Skåne, og var et løp jeg virkelig så fram til. Å løpe på et lag med mulighet til en topplassering i de store stafettene var så absolutt en av gulrøttene ved å melde overgang til Fredrikstad SK. Selvsagt har det vært morsomt å løpe 1.etapper for Kristiansand OK, men når målet til laget som helhet kun har vært å fullføre, har det langt fra vært det presset og den spenninga man kjenner på når man er en brikke i et lag som har ambisjoner om å kjempe i toppen. Men selv om det alltid kommer en fase før løpet da man ikke skjønner helt hvorfor man har sagt ja til å bli med på dette, er jo nettopp den ekstra nerven og spenninga noe av det jeg søker ved å drive idrett. Og det å lykkes når man har lagt litt ekstra i potten, gir en mestringfølelse det er verdt å ha det litt ubehagelig i forkant for.

Men tilbake til løpet. Jeg skulle løpe den lange, ugafla 3.etappen, også kalt «långa dagen». Etter en relativt stabil 1.etappe av Marianne Riddervold Kahrs, der hun veksla som nummer 43, skar Marie Olaussen sikkert gjennom feltet på 2.etappen, og sendte meg ut på en 12.plass, ca. 3 minutter bak teten. Planen min var i hovedsak å holde jevnt høy fart fra start til mål (kart her). Jeg plukka ganske raskt opp noen løpere som hadde løpt ut ca. minuttet før, og med litt tilsig og frafall underveis, ble vi ei gruppe resten av løpet. Fram til passering gikk ting mer eller mindre etter planen, og vi var der opp på plasseringene fra 3. og utover, 2.15 bak teten. På sisterunden endra imidlertid terrenget karakter, og jeg klarte ikke helt å stille om teknikk og taktikk til denne terrengtypen. Jeg løp riktignok stabilt og sikkert (som er førsteprioritet i stafett), og holdt plasseringa, men jeg klarte ikke å legge så stort press på de andre løperne som jeg kunne gjort i dette relativt kuperte området, og vi tapte tidsmessig ca. 1 minutt til teten som kjørte en konsekvent rundt-taktikk på veivalgene. Men totalt sett gjennomførte jeg en solid etappe, og kunne sende ut Heidi Bagstevold på en 3.plass. Heidi hadde en litt tung dag både fysisk og teknisk, men holdt løpet greit sammen og sendte ut Kamilla Olaussen på sisteetappen som nummer 9, men med 2 minutter opp til neste lag. Kamilla ble dermed lenge jagende alene, men fikk heldigvis los på lagene foran mot slutten av løpet, og kunne, etter en rå avslutning, løpe oss inn til en 4.plass. Fjerdeplasser går jo for å være sure, men vi følte i langt større grad at vi hadde vunnet 4.plassen enn tapt 3.plassen denne gangen, og var dermed bra fornøyd med dagen og tangering av klubbrekorden i Tiomila.

Uka etter Tiomila var det tid for granskningsløp for verdenscuprunden i Finland i juni. Disse foregikk på Jessheim, i samme terreng som jeg løp natt-NM i i 2015. Etter opplevelsene da, hadde jeg relativt stor respekt for terrenget, og var innstilt på at jobben måtte gjøres skikkelig hele veien om man skulle lykkes. Fasiten etter helga ble to relativt solid gjennomførte løp (kart her og her), og resultatmessig suksess med to 1.plasser. Plass på verdenscuplaget var dermed sikra, men jeg må nok være ærlig med meg selv og innse at den fysiske formen må bedres, og den tekniske gjennomføringa kanskje også kneppes opp et lite hakk, om jeg skal kunne hevde meg i toppen i Finland.

Helga etter granskningsløpene kunne jeg fortsatt konkurranseperioden med NM ultralang og norgescup på mellomdistanse i Trøndelag. På en måte var det tungt å velge å stå over disse løpene, siden det både distanse- og terrengmessig er løp jeg gjerne skulle løpt. Men i et sesong som har ett altoverskyggende hovedmål i VM i august, var det likevel en relativt enkel beslutning å prioritere ned ekstra reisebelastning og opp ei uke med solid grunntrening og VM-relevante økter. Et par dager etter granskningsløpene satte jeg derfor i stedet kurs for Fredrikstad, og ei drøy uke med VM-relevante økter i Østfold (kart her) kombinert med mengdetrening på sykkel, rulleski og ellipsemaskin.

Videre i mai står det først ei landslagssamling på programmet, der jeg framfor alt håper å få gjennomført to gode og relevante hardøkter på mellom- og langdistanse. Videre blir det litt mer grunntrening, før jeg slipper opp litt på treninga for å få overskudd inn mot verdenscupen i Finland. NM sprint om ei uke kommer også til å gå uten meg på startstreken. Her er det imidlertid ikke reise- og konkurransebelastningen som er hovedårsaken til at jeg ikke stiller, men derimot at jeg stadig må ta noe hensyn til hamstringskaden jeg har slitt med de siste årene. Jeg har riktignok hatt rimelig grei kontroll på den siden rehabperioden i fjor høst, men å begynne å løpe sprint nå føles likevel som en unødvendig risiko, iallfall så lenge jeg ikke ønsker å kutte ned på annen belastning i denne perioden.