I forrige innlegg skrev jeg at neste post på programmet var landslagssamling i Østfold. Slik gikk det ikke for min del. Dagen etter våkna jeg med sår hals, og forstod utover dagen at det dreide seg om en forkjølelse, og ikke bare en forbigående irritasjon. Det var selvsagt irriterende å gå glipp av samlinga, og spesielt de to treningskonkurransene på henholdsvis mellom- og langdistanse som stod på planen. Men på den annen side var det fortsatt 3 uker igjen til verdenscuprunden i Finland, og tidspunktet å bli sjuk på var sånn sett ikke så altfor ille, alt tatt i betraktning.

Etter et par treningsfrie dager begynte heldigvis formen å komme seg igjen, og det var tid for å gjenoppta treninga. Det mest nærliggende ville da kanskje vært å kjøre et «safe» opplegg treningsmessig fram mot verdenscupen, for å være sikker på å ikke få noen tilbakefall e.l., men jeg valgte i stedet å kjøre en litt mer «dristig» variant. Bakgrunnen for dette var dels det at jeg har erfaring med at forkjølelser for min del stort sett går ganske raskt over, og at det ikke gir noen forverring å trene idet symptomene har bevega seg fra agressivt halsvondt og feberfølelse til gørr i øvre luftveier. Dels skyldtes også valget at jeg ikke følte jeg hadde så altfor mye å tape på å prøve. Etter påske, og den litt tyngre perioden i forkant av dette, har formen vært helt midt på treet, verken mer eller mindre. Jeg regna derfor med at et konservativt treningsopplegg fram til verdenscupen ville kunne sikre meg en fortsatt  middels form der, mens ved å legge inn et par tøffe uker, ville jeg iallfall ha en teoretisk mulighet til å heve formen en smule.

Jeg lagde derfor en plan som både bestod av relativt stor mengde, og samtidig også noen litt tøffere hardøkter. Uka etter forkjølelsen brukte jeg de 2-3 første dagene til å trappe opp treningsmengden igjen, men likevel ble det denne uka drøyt 23 timer trening, inkludert 3 hardøkter: Ei kontrollert hardøkt på kart torsdag, for å komme ordentlig i gang igjen, og så to hardøkter søndag. Først et o-løp av kortdistanselengde i konkurransefart (Erik Balchens minneløp), og deretter ei bakkeintervalløkt på 7 * ca.6.20 min på ettermiddagen. Forrige uke ble det så drøyt 24 timer trening, inkludert ei kontrollert distanseøkt på kart tirsdag (Sørlandskarusell), terrengløpet Espe rundt torsdag og ei o-intervalløkt i konkurransefart søndag. Nå er imidlertid planen å trene langt mindre og roligere fram mot helgas verdenscupløp, med ei terskelintervalløkt onsdag som eneste hardøkt før disse løpene.

Om opplegget funker eller ikke, får jeg først svar på neste helg. Men jeg har iallfall følt at kroppen har respondert ganske bra på treninga, og at jeg har kunnet gjennomføre øktene som planlagt selv om overskuddet gradvis har gått noe ned. Tida i Espe rundt indikerer også at formen iallfall ikke er helt katastrofal. 33.54 er 35 sekunder raskere enn jeg løp på før VM i fjor. Her er det imidlertid såpass mange usikre variabler, at det er vanskelig å sammenlikne de to løpene direkte. Løpet mitt i fjor gikk i ganske sterk varme, mens det forrige uke var temmelig ideell løpstemperatur. I fjor var det imidlertid helt tørt, mens det i år var noe våtere og en del gjørme i et parti med ny hogst. Uansett håper jeg å få løpt løpet igjen seinere i sommer, gjerne med litt mer overskudd i beina.

Men nå er det Finland og årets første verdenscuprunde som står for tur. Der venter en mellomdistanse lørdag og en (litt forkorta) langdistansejaktstart søndag. Tirsdagens sprintstafett står jeg imidlertid over fordi jeg ikke ønsker å ta sjansen på unødvendig provokasjon av gamle skavanker.