Verdenscuprunden i Finland sist helg ble ikke det jeg hadde håpet på. Og selv om resultatene kunne blitt en del bedre om ikke en lokal hetebølge hadde bestemt seg for å innta Finland første del av helga, er det ingen grunn til å legge skjul på det faktum at formen for tida er langt bak der den burde være.

Lørdagens mellomdistanse ble, som nevnt over, sterkt preget av de 30 gradene termometeret relativt plutselig fant det for godt å vise. Kroppen min trenger rett og slett tid til varmeakklimatisering, og en 12.plass, 4.16 bak Tove Alexandersson, var langt mindre «katastrofalt» enn frykta, etter et noe rufsete løp teknisk deler av løypa.

På jaktstarten dagen etter var temperaturen heldigvis nede i mer «normal» nordisk sommertemperatur. Med utgangspunktet fra dagen før var det selvsagt begrensa hvor godt sluttresultatet kunne bli, og etter et solid gjennomført løp klatra jeg én plass til en 11.plass. Men uten varme og større tekniske feil å skylde på, ble det desto klarere at den fysiske formen er et godt stykke bak der jeg hadde håpa den skulle være. Som nevnt i forrige innlegg, valgte jeg å ta sjansen på to relativt tøffe treningsuker etter den lille forkjølelsen midt i mai. Underveis følte jeg at kroppen absorberte treninga greit, men kanskje bomma jeg likevel litt på totalbelastningen. Da jeg sist uke slapp opp litt for å få overskudd inn mot verdenscuphelga, fikk jeg nemlig ikke den ønska effekten. I stedet sank formen som en stein. Jeg håpa i det lengste at den dårlige intervalløkta midt i uka bare var et utslag av dårlig dagsform, men med fasit i hånd er det bare å innse at formen for øyeblikket absolutt ikke er god, og at jeg løper betydelig saktere nå enn jeg gjorde i februar/mars.

De neste ukene blir derfor en kamp for å finne tilbake i det minste litt av formen til VM-testløpene i begynnelsen av juli. Men viktige begivenheter venter allerede før det, og jeg krysser fingrene for et steg i riktig retning allerede på Venla kommende helg.