Den siste tidas største opptur kom for ei drøy uke siden, i form av Venla-seier med Fredrikstad-jentene. Alle på laget gjorde gode, solide løp, og det var en topp følelse å løpe i mål med de andre jentene etter å ha fulgt sisteetappen i spenning på arenaen. Det meste om mitt løp på 3.etappen kan leses her.

Men utenom Venla-seieren har det smålugga litt i det siste. På model event dagen før verdenscupløpene for 2 uker siden, fikk jeg en smell i setet da jeg hoppa ned en skrent og slo inni en stein på vei ned. Skaden plaga meg litt på verdenscupen, men ikke verre enn at jeg tenkte dette var noe som ville gå rimelig fort over. Men i stedet ble skaden verre utover i uka etter verdenscupen, og den viste seg også å være mer plagsom jo mer ulendt og bløtt terrenget var. Dette betydde at Tampere-terrenget var hakket verre enn terrenget der verdenscupen gikk, og at Østfold-terrenget viste seg hakket verre enn det igjen. I tillegg ble jeg etter hvert stiv og gåen i flere av musklene på baksida av beinet, sannsynligvis som en konsekvens av at jeg løp litt annerledes når den opprinnelige skaden gjorde vondt. De siste par dagene virker det imidlertid endelig som om skaden er i ferd med å slippe, så nå er det bare å krysse fingrene for at følge-plagene dermed også forsvinner ganske raskt.

Noen dager etter at jeg kom hjem fra Finland, var det tid for ei ny landslagssamling i Østfold. Dette var ei samling med hovedfokus på hardøktene, hvorav det var en på hver av distansene mellom, lang og stafett. Selv valgte jeg å prioritere ned langdistansehardøkta en smule, dels som en del av jakten på litt bedre fysisk form, og dels pga seteskaden. For selv om jeg har prøvd å unngå det, må jeg bare konstatere at skaden dessverre satte litt preg på samlinga for min del. Jeg har slitt litt med å være 100% fokusert hele veien på de rolige øktene, og innser at jeg nok ikke helt har klart å koble bort tankene på hvor mye jeg skulle eller ikke skulle presse skaden, og at jeg har løpt med et relativt stort fokus på å provosere skaden minst mulig på disse øktene. På de to prioriterte hardøktene (mellomdistanse og stafett) har jeg vært innstilt på, og synes jeg i stor grad har klart, å løpe på uansett smerter eller ikke. Men det å føle at man ikke klarer å dra ut steget helt, og dermed løper med et handicap, sammen med vissheten om at formen generelt er ganske middels for tida, har nok bidratt til at jeg ikke helt har hatt den samme roa og selvtilliten i orienteringa som tidligere i vår.

I går gikk imidlertid turen hjemover igjen, via en hyggelig kakefest og Venlaseier-feiring på Skihytta med klubben. Nå venter ei drøy uke med trening på hjemmebane, før det blir en ny Østfold-tur til sesongens hittil viktigste løp: Granskningsløp til VM. Tross småtrøbbelet i det siste har jeg ikke gitt opp å skaffe meg en VM-billett, og skal prøve å bruke den neste drøye uka godt for å stille best mulig fysisk og mentalt forberedt på startstreken om 9 dager.