VM på hjemmebane ble dessverre langt fra det mesterskapet jeg hadde håpa på. En 15. og en 12.plass fra henholdsvis lang- og mellomdistansen ble beholdningen, resultater jeg bare må si jeg er ekstremt skuffa over. Jeg er jo først og fremst skuffa for egen del, idet jeg var milevis fra å nå det medaljemålet jeg har jobba mot de siste 2 årene. Men det er jo også veldig kjedelig å skuffe alle som har hjulpet og støtta meg, både i klubben min FSK og på hjemmebane, samt å ikke få anledning til å glede alle som var møtt fram for å heie på arenaen på Mørk gård.

Årsakene til at jeg mislyktes må jeg selvsagt analysere og grave nøyere i for å få full klarhet i (hvis det er mulig). Kanskje skriver jeg mer om dette seinere, men foreløpig nøyer jeg meg med å gjengi den foreløpige oppsummeringa jeg skrev i kartarkivet mitt i går kveld:

Sånn umiddelbart sitter jeg med en følelse av at iallfall noe av årsaken ligger i summen av «småproblemene» som har dukka opp de siste 5 månedene.

Etter sesongen i fjor visste jeg at jeg måtte øke treningsbelastningen for å kunne nå målet om å kjempe om en medalje også på langdistansen. Jeg var selvsagt spent på hvordan kroppen ville reagere på dette, men fra oktober til starten av mars var egentlig tilbakemeldinga hovesakelig positiv, men jevn framgang på intervalløktene, samtidig som jeg også følte meg sterk på de fleste terrengøktene. I denne perioden fikk jeg også lagt ned et solid antall økter i Østfoldterreng, supplert med gode økter også i periodene jeg var hjemme. Etter dette har imidlertid ikke ting gått like glatt. I forbindelse med den første landslagssamling i mars bikka det litt over treningsmessig, og jeg måtte roe ned noen uker. Selv om det ganske raskt begynte å fungere bedre igjen, har jeg etter dette aldri funnet tilbake til den samme flyten og framgangen i treninga, selv om jeg periodevis føler jeg har trent bra og at kroppen har respondert greit. I slutten av april og starten av mai fikk jeg også gjennomført noen stabilt ganske bra konkurranser, og selvtilliten og tryggheten o-teknisk føltes derfor bra. Verdenscupen i Finland skulle være et viktig delmål på vei mot VM, og forhåpentligvis gi litt ro i forberedelsene via OK resultater der. Slik gikk det dessverre ikke. Plutselig varme er ikke noe kroppen min takler spesielt bra, og med opp mot 30 grader på mellomdistansen, var en plassering rett utenfor topp 10 egentlig bedre enn frykta. Med jaktstart dagen etter ble det dessverre også vanskelig å få maksimal uttelling for et solid løp i litt svalere temperatur denne dagen.

En annen ting verdenscupen brakte med seg, var en smell i setet på model event dagen før løpene. Skaden var ikke altfor ille på WC-løpene, men ble verre i løpet av uka som fulgte, og sett i ettertid er det jo helt klart at jeg burde bremsa ned litt i stedet for å fortsette å løpe mer eller mindre som planlagt da. Halvannen uke etter verdenscupen var det ny landslagssamling, med innlagte granskningsløp. Fordi jeg hadde mista de to foregående landslagssamlingene (sliten kropp i april og forkjølelse i mai) og heller ikke hadde fått de ønska resultatene på verdenscupen, kjente jeg nå litt på presset om å opparbeide meg litt positivt skjønn før de endelige VM-granskningsløpene i starten av juli. Med tanke på hvor vondt jeg fortsatt hadde i setet, burde jeg helt klart stått over minst en til av hardøktene på denne samlinga, selv om jeg iallfall var fornuftig nok til å ikke løpe hele langdistansen for fullt. Men okke som var heller ikke resultatet av samlinga som ønska: Pga setesmertene klarte jeg ikke å prestere spesielt bra på de hardøktene jeg løp, og musklene i baksiden av sete/bein viste stadig tydeligere tegn på overbelastning (smerter/stivhet), sannsynligvis som et resultat av skjevbelasning når jeg løp med vondt sete.

Heldigvis slapp den opprinnelige skaden i setet før VM-granskningsløpene, men stivheten og smertene i setet/bakside hadde kommet for å bli. Heldigvis redda jeg i land en VM-plass på lang- og mellomdistanse vha seier i granskningsløpene. De neste ukene følte jeg også at jeg fikk en viss kontroll på skaden, selv om den ikke forsvant. Vha aktiv behandling og tøying kunne jeg gjennomføre de fleste hardøktene på 90-100% av «normal kapasitet» og med smerter innafor det man greit kan håndtere, og jeg følte også at erfaringa jeg opparbeida meg gjorde at jeg mente å vite hvilke grep jeg måtte gjøre for å komme nærmest mulig 100% på ei gitt økt. Samtidig ser jeg nå i ettertid at det var en litt negativ tendens på de siste øktene inn mot mesterskapet. Dette kom etter et par dagers løpeavbrekk etter et fall halvannen uke før mesterskapet, men uten at jeg umiddelbart ser noen opplagt årsakssammenheng her.

Jeg stilte derfor til start i VM med form og bein som ikke var helt der jeg aller helst ville hatt dem (og hadde et godt og realistisk håp om noen måneder tidligere), men likevel godt innafor der at jeg trodde det var o-teknisk og taktisk gjennomføring som i hovedsak ville bli avgjørende. Og dette stemte vel også mer eller mindre for langdistansen, der det i første rekke var dårlige veivalg, etter at jeg ble satt ut av ei litt utypisk Østfoldløype, som kosta meg tid. Samtidig er det ikke til å legge skjul på at det neppe var til min fordel med ei løype som i litt større grad enn forventa var reint løpsbetont, sammenlikna med ei løype med større grad av løping kombinert med aktive trasé-/mikrotrasévalg (selv om vi helt klart fikk dette også).

Mellomdistansen har jeg jo allerede skrevet om, men hovedkonklusjonen der er vel at, ja, litt bedre kunne jeg helt klart løpt, men i bunn og grunn var jeg sjanseløs på en topplassering slik beina var denne dagen.

Dette er absolutt ikke et forsøk på å unnskylde de dårlige resultatene, men mer et første forsøk på grave litt i hvorfor ting gikk som de gikk. Flaks og uflaks, stang inn og ut, rammer jo ikke tilfeldig over tid, og hvordan man takler store og små problemer som oppstår, er jo oftest mye mer avgjørende enn hva problemet egentlig er. Uansett må jeg helt sikkert bruke mer tid på å grave meg til bunns i denne materien, og kanskje vil jeg sitte igjen med helt andre konklusjoner da.