Kalenderen har passert 1.november, og treningsmessig befinner vi oss dermed i sesongen 2020. Og med inntreden i et nytt treningsår, er det kanskje også på tide å sveive i gang bloggen igjen? Spørsmålet er hva det skal blogges om? Fornuftige mennesker på min alder ville sannsynligvis kasta inn håndkleet etter det magaplasket jeg presterte i 2019. Eller, virkelig fornuftige mennesker hadde kanskje kasta inn håndkleet lenge før det også? Men er jeg fornuftig? Jeg kan ikke love at dette innlegget kommer til å gi svar på alle disse spørsmålene, men hensikten er iallfall å gi noen svar på noen av dem.

Landslagsplass ble det, som forventa, ikke på meg i vinter. Det var egentlig like greit, så jeg slipper å bruke tid og plass på å fortelle hvorfor jeg, høyst sannsynlig, uansett hadde takka nei dersom jeg hadde blitt tilbudt en. Og det er jo også helt fair at jeg ikke ble tatt ut. Mine 11. og to 12.plasser, som beste verdenscupplasseringer i 2019, er langt unna det topp 10-kravet som er satt. Og noen kriterier for uttak må man jo ha, og disse må selvsagt gjelde (iallfall nesten) alle. Og jeg skjønner også at ikke skader eller annet trøbbel kan tas hensyn til, det å styre unna sånt er en del av gamet, og den enkelte utøvers ansvar.

Men nok om det. De som er flittige lesere av orientering.no, har sannsynligvist lest at jeg «satser videre – med fokus på skogsorientering». Så nei – jeg tilhører ikke «fornuftige mennesker på min alder». Men hva betyr dette i praksis? Først og fremst betyr det at jeg har satt meg noen mål i o-løypa også for 2020-sesongen. Men samtidig gjør jeg også noen grep i vinter som gjør at jeg er usikker på hvor realistisk det er å nå målene jeg har satt meg. Kort sagt vil jeg prøve å trene litt annerledes, med litt mer fokus på overskudd til hardøktene enn jeg har hatt det siste året. Men jeg må si jeg er skeptisk til hvor langt jeg kan nå med denne treninga.

Nå høres det sikkert idiotisk ut å trene på en måte man ikke har tro på, men la meg forklare: For det første har jeg stor tro på metoden i seg selv. Jeg har sett mange lykkes med liknende trening de siste årene. Det jeg er skeptisk til, er hvor bra det vil fungere for meg. Jeg har en hypotese om at jeg er såpass talentløs at jeg må ligge svært nær tålegrensa, og helst over, hvis man bare hadde tålt det, for å løpe fort. Men hypoteser er til for å forkastes, og jeg blir ikke overdrevent skuffa om det skulle skje.

Og «tålegrensa» er stikkordet for det andre hovedargumentet bak valget mitt. Denne sesongen endte dessverre litt for mye på feil side av denne grensa, og jeg har derfor brukt høsten til å forsikre meg om at jeg nå er på rett side igjen. Og jeg tror, blant annet med (dårlig) erfaring fra tidligere, at kroppen på grunn av dette kan ha godt av en periode med litt annen trening, før jeg eventuelt gyver løs på mengderegimet jeg vet funker (hvis det ikke tipper over, da) på nytt. Planen framover er derfor å trappe gradvis opp fra dagens «ivrig mosjonist»-nivå til det jeg har definert som «full trening anno vinteren 2020» rundt nyttår eller deromkring, og så heller gjør en evaluering utpå seinvinteren om jeg vil fortsette dette sporet, eller søke tilbake til kjente og kjære treningsformer.