VM begynner nå for alvor å nærme seg. Om ei uke er mesterskapet allerede godt i gang, selv om det fortsatt vil drøye enda to dager før jeg selv skal i aksjon på mellomdistansen, og ytterligere to dager til stafetten. Etter at samlinga og VM-testløpene i Latvia var over for snaut 3 uker siden, har hovedfokus vært på å bli best mulig forberedt til disse to løpene.

Etter testløpene la jeg først inn et par rolige dager for å sikre at overskuddet var greit. Den neste halvannen uka var fokus på mengdetrening. De lengste turene foregikk stort sett på sykkel og rulleski, mens hardøkter, o-økter og noen kortere langturer foregikk på beina. Denne måten å trene på er noe jeg har lyktes bra med tidligere i karrieren, og som jeg har gått mer og mer tilbake til nå i sommer. Men treninga mi generelt, og om dette er noe jeg kommer til å fortsette med, vil jeg heller skrive mer om seinere. I løpet av mengdeperioden hadde jeg totalt 5 hardøkter, hvorav 3 på kart. En av disse var en o-intervall med Andrine Benjaminsen på Konnerud. I tillegg til ei generelt bra økt med et visst snev av VM-relevans, fikk jeg der også ei økt med litt stafettfokus, noe det kan være vanskeligere å få lagt inn i øktene man trener alene.  4 av 5 økter var kontrollerte omkring terskel, mens jeg også hadde en hardere bakkeintervall etter oppskrift fra «gamle dager»: 6*4 minutter med 3 minutters pause, der jeg kjørte jevnt hardt de to første dragene og så opp mot maks siste halvdel av de fire siste. Målet var å komme ut av denne perioden med mye god trening i beina, men samtidig med nok overskudd til å få gjennomført neste fase av treningsplanen med god kvalitet.

«Neste fase» er altså det jeg har gjort denne uka, der fokuset ikke har vært på mengde, men derimot på å få kjørt gode, tøffe hardøkter. Tirsdag og lørdag stod det mellomdistansetestløp på planen, mens jeg torsdag løp et lokalt terrengløp, Espe rundt, på Birkeland. Dette er egentlig et genialt konsept, med ei fast løype som løpes hver torsdag fra påske til elgjakta. Jeg har lenge hatt lyst til å løpe dette løpet, spesielt siden det er ei løype som burde passe bra for o-løpere, med 7,05 km hovedsaklig på småstier og nok av både opp og ned underveis. Løyperekordene vitner da også om dette, der Hans Gunnar Omdal har herrerekorden (28.51) og Fanny Horn Birkeland damerekorden (33.38).

Løypa i Espe rundt:

Uten å ha løpt løypa før, hadde jeg selvsagt egentlig ikke peiling på om løyperekorden var et realistisk mål, men jeg hadde jo et håp om å være i nærheten. Tørre og fine forhold var det iallfall, men temperatur i helt øvre ende av 20-tallet kunne derimot ikke sies å tale til fordel for de gode tider. Og etter å ha løpt et jevnt greit løp, alene fra rundt 1,5 km, der jeg merka at det ble tøffere å holde tempoet siste del, men heldigvis ikke gikk på noen helsprekk, kom jeg inn på tida 34.29. Det er jeg greit fornøyd med, forholdene tatt i betraktning, og hva jeg kunne klart i kjøligere vær gidder jeg ikke å spekulere i nå, men håper derimot å få testa det i praksis seinere i høst.

De to mellomdistanseøktene denne uka ønska jeg å gjøre mest mulig konkurranselike. Det beste ville selvsagt vært å hatt noen virkelige o-løp å delta i, men siden det ikke er flust med o-løp i området på denne tida av året, ble løsningen å få til to økter med en ramme som simulerte de aspektene ved o-løp jeg ønska å trene på. Dette betydde blant annet at jeg prioriterte løyper av riktig karakter og lengde, og med skikkelige postmarkeringer, framfor at terrenget på død og liv skulle være mest mulig VM-relevant. For å få opp den rette spenninga før start, brukte jeg forberedelser som det viktigst virkemiddelet. Jo mer innsats jeg legger i ei økt, jo viktigere føler jeg at økta er, som hovedregel. På dette punktet hjalp det selvsagt også mye å minne seg selv på at dette var de to eneste og siste fullskala treningsmulighetene jeg hadde igjen før VM. Og selv om det selvsagt er vanskelig, og egentlig ikke et mål i seg selv, å simulere en VM-situasjon fullt ut, følte jeg iallfall at jeg klarte å få til omtrent det jeg hadde håpa på disse øktene, og at de sånn sett ble to veldig gode og nyttige gjennomkjøringer.

Den første mellomdistansen løp jeg på Vegårshei, i ei av treningsløypene til NM. Den kunne vel dermed selvsagt ikke sies å være spesielt relevant terrengmessig, men det er jo heller ikke bortkasta med ei ny NM-relevant økt i banken. Til den andre mellomdistansen var jeg så heldig å få spesiallaget ei økt i Agders Baltikum, også kalt Birkeland, noen kilometer sør for der jeg løp siste økta før VM i Estland i fjor. Her har terrenget faktisk en del fellestrekk med det man kan møte i det virkelige Baltikum, med jevnt over fin bunn, men vegetasjon som gir svært ulike grader av framkommelighet og sikt. Steinstørrelsen på kartet var tidvis også i nærheten av latvisk nivå, men her er det fortsatt litt «å lære» fra originalen i øst.

Men nå er denne fasen av VM-planen også historie, og neste del av planen er nå noen helt rolige dager for å samle overskudd og få full effekt av den treninga som er lagt ned. Dette er faktisk en av de mest krevende fasene reint mentalt, idet man må prøve å beholde trua på at man nå faktisk blir bedre av å ikke trene. Men samtidig får jeg nå også mer tid og overskudd til å jobbe med VM-kartene og mentale forberedelser, etter at hovedfokus de siste 3 ukene har vært på best mulig gjennomføring av den daglige treninga.