Jeg synes alltid det er ekstra morsomt å lykkes når man er godt forberedt. Det å jobbe målretta mot en oppgave over tid, og så klare å sette det hele sammen, prestere opp mot sitt beste og få et tilfredsstillende resultat på «eksamensdagen», er noe av essensen i det som motiverer meg til å bruke såpass mye tid på orientering som jeg faktisk gjør. Dette gir meg en stor tilfredsstillelse, og er vel på en måte avhengighetsdannende, idet slike opplevelser bidrar til en sterk lyst til å gjenta det hele for å få samme opplevelse en gang til. Og enda en gang.

Men av og til mislykkes man. Og da blir plutselig forberedelsene en følelsesforsterker i motsatt ende av skalaen. Når man har hatt noe som et stort, altoverskyggende mål over lang tid, og brukt hver eneste dag det siste året på å forberede seg, etter beste forstand og evne, til dette målet, blir nedturen langt større enn om man hadde stilt opp mer eller mindre uforberedt. Jo, mer energi og «sjel» man har lagt i forberedelsene, jo mer svir nederlaget, og man sitter igjen med en flau og vond følelse av å ha dumma seg loddrett ut (noe man forsåvidt også har gjort, idet man bør lykkes om man er godt forberedt).

To uker etter VM er det fortsatt følelsen av mislykkethet og frustrasjon som dominerer. Det er selvsagt greit å holde et visst perspektiv på det hele, det dreier seg jo om en idrettskonkurranse og det eneste som er knust er mine drømmer, noe som spiller forsvinnende liten, om i det hele tatt noen, rolle i en større sammenheng. Jeg tror også det er viktig å ikke grave seg ned i bitterhet og selvmedlidenhet, men se at jeg gikk totalt frivillig inn i dette prosjektet, var klar over «risikoen» (det hadde jo ikke vært like gøy å lykkes hvis det var altfor enkelt heller), og innse at det endelige resultatet sannsynligvis kom som en dårlig miks av egne feilgrep (som jeg selvsagt må prøve å lære av) og faktorer jeg faktisk ikke hadde helt kontroll over selv.

Jeg skrev en foreløpig oppsummering rett etter mellomdistansen, publisert i forrige blogginnlegg. Hovedkonklusjonene pr i dag er vel fortsatt i stor grad de sammen, selv om jeg nå føler jeg har fått litt bedre oversikt over helheten, og det har dukket opp enkelte oppklarende ting i etterkant. Beskrivelsen av selve løpene, og hva jeg gjorde av dumheter der, kan eventuelt leses om i kartarkivet mitt. Men om man ser litt overordna på det, er det i etterkant lett å se at jeg egentlig aldri kom til start i posisjon til å kjempe om det som var målet mitt på langdistansen: En medalje. Det samme var forsåvidt tilfelle for mellomdistansen (både når det gjelder eget resultatmål og mangel på posisjon), men her er bildet litt mer komplisert, idet jeg tror jeg kunne vært i posisjon til å kjempe om en medalje gitt at jeg hadde stått over langdistansen, og dermed stilt til start med de samme beina som jeg starta langdistansen med. Men i og med at dette ikke er etterprøvbart i praksis, blir det uansett bare spekulasjoner.

Så hvorfor kom jeg meg aldri på startstreken i posisjon til å kjempe om de gjeveste plasseringene? Jeg tror hovedårsaken er todelt, og kort sagt kan oppsummeres som for dårlig form og for vonde bein. I begge tilfeller sitter jeg med en følelse av at det ikke nødvendigvis var så mye som skulle til før det hadde vippa riktig i stedet for feil vei (men igjen er dette noe man aldri får svar på), mens den viktigste «feilen» jeg gjorde i begge tilfeller, sannsynligvis var å operere med litt for høy grunnleggende risiko.

Når det gjelder formen, var det jo et bevisst valg å gå «all in» i forsøket på å gjøre meg selv konkurransedyktig også på langdistansen. Hovedvirkemiddelet var å gå tilbake til den treninga som virka sist jeg var på dette nivået, mens «risikoen» lå i at det er hårfine (og ikke fullt klarlagte) forskjeller mellom denne treninga og det jeg gjorde i forkant av smellen jeg gikk på i 2011. Jeg var derfor bevisst på at jeg kanskje måtte justere underveis, men med manglende erfaring med når det faktisk er riktig og nødvendig å justere. Vel, som jeg allerede har skrevet om i forrige innlegg, var treningsopplegget en suksess fra oktober til mars, mens jeg i mars var litt for treg til å skjønne at det måtte justeringer til. Jeg tok det riktignok alvorlig da jeg innså at ting var i ferd med å gå i helt feil retning, men nå i ettertid er det vel likevel grunn til å tro at jeg ikke ga kroppen helt nok tid til å hente seg inn før jeg satte i gang igjen. Noe av utfordringen i etterkant har vært at ting sjelden har vært skikkelig dårlig, noe som hadde vært et klart signal om å stoppe opp. Det har vært økter og treningsuker som har vært lovende, hvor jeg synes kroppen har svart greit, men så har det likevel aldri vært noen å hente når jeg så har skullet ta ut gevinsten av treninga.

Skaden i sete/bekken har jeg også omtalt tidligere, så jeg skal ikke bruke så mye tid på den her. Men også her tror jeg den viktigste endringen jeg eventuelt kunne gjort, ligger i den grunnleggende «risikoen» man tillater, her i form av hvor mye smerte man mener det er akseptabelt å løpe med over tid. Og at det her, selv om jeg ikke liker å bruke uttrykket uflaks, iallfall var en grad av tilfeldighet med i å bestemme det endelige utfallet. Det var først på VM (eller rett i forkant om man er av den mistenksomme typen) at det oppstod skjellig grunn til mistanke om at det kunne være noe mer ved skaden enn man hittil hadde oppdaga, og da var det jo uansett for seint å gjøre noe annet enn å kjøre på og håpe det beste.

Vel, nå er VM 2019 uansett historie, så hva skjer videre? Først og fremst må jeg prøve å bli kvitt seteskaden og få nullstilt kroppen så den er klar for litt mer trening igjen. Selv om jeg nå har fått en (forhåpentligvis riktig) diagnose på plagene i setet, er det dessverre ingen quick fix på dette, og det har selvsagt ikke blitt bedre av at jeg har løpt og provosert det daglig et par måneders tid. Så for tida er det korte, rolige økter som gjelder for min del, flest alternative, men også noen korte joggeturer. Noen NM-uke blir det dessverre ikke på meg i år, og høyst sannsynlig heller ingen andre o-løp av betydning nå i høst. Om man ser litt lenger, vil jeg vel, etter årets fiasko, uansett framstå som totalt uten troverdighet hvis jeg påberoper meg noe som helst av ambisjoner i framtidige mesterskap. Så jeg avslutter bare der jeg starta dette innlegget, og konstaterer at det er vanskelig å kvitte seg med en godt inngrodd avhengighet.