I helga var jeg med klubben på tur til Nordjysk 2-dages. På forhånd var jeg svært spent på hvordan spesielt ryggen ville fungere til løping på litt mer ujevnt underlag. Samtidig var jeg også spent på hvordan o-teknikken ville sitte etter over en måned uten trening med kart i handa.

Helga starta med fortrening i Ålbæk klitplantage, der jeg starta med å gå første halvdel av økta, før jeg økte farta til løp siste halvdel. Men «jogg» var nok egentlig en mer riktig betegnelse enn «løp», for ryggen var absolutt ikke god. Etter økta var jeg nok også litt for ivrig med mobilitetsøvelser på allerede sliten muskulatur, og ryggmuskelen gikk totalt i forsvarsmodus (les: krampe) resten av dagen. Andreøkta var uansett planlagt på spinningsykkel i stedet for nattløp pga kneet, så den økta fikk jeg iallfall gjennomført etter planen likevel.

Lørdag var det tid for langdistanse. Planen var å løpe rolig så langt jeg kom på ca. 1 time, men etter gårsdagen var jeg forberedt på at ryggen ikke ville fungere i det hele tatt. Men heldigvis gikk det bedre enn frykta, faktisk så bra at jeg kom meg gjennom hele løypa på en drøy time. Og, best av alt: Ryggen kjentes heller bedre enn verre ut i etterkant.

Søndag tok jeg derfor sjansen på å legge inn de 25 minuttene med moderat løping som stod som neste trinn i løpsopptrappinga etter kneskaden. Ut fra løypelengde og beregna kilometertid starta jeg derfor med å løpe rolig de første snaut 10 minuttene av løpet, før jeg økta farta noe. Å si at det gikk smertefritt, er å ta i litt, men det gikk iallfall greit nok. Og selv om det ble litt smårusk o-teknisk spesielt siste del av løypa, er jeg også veldig fornøyd med at o-teknikken fløyt så bra som den gjorde etter en lang pause. Men det gjorde det jo selvsagt litt enklere at tempoet ikke var så høyt.

Etter ei helg som etter hvert viste seg å bli et skritt i riktig retning, var jeg klar for å dra hjem og fortsette den positive trenden. Men allerede på vei til ferga begynte jeg å merke at noe ikke var helt som det skulle. Og, hvis noen la merke til det, kan jeg nok ha blitt mistenkt for å være ekstremt lite sjøsterk som begynte å spy allerede før ferga hadde lagt fra kai i Hirtshals – og det på en dag uten spesielt mye vind. Uansett ble hjemturen tilbrakt pendlende mellom toalettet og en nærliggende sofa, og gårsdagen ble tilbrakt på sofaen hjemme.

Formen begynner å komme seg nå, og jeg har håp om å komme i gang med litt fysisk fostring igjen i morgen. Men uansett var det lite velkomment med en nytt avbrekk i treninga generelt og i opptrappinga etter kneskaden spesielt. Men jeg har jo allerede forstått ei stund at vårsesongen ikke blir helt etter plan A, så fokus nå er å få orden på helsa og få lagt et godt grunnlag for å få mest mulig ut av del 2 av sesongen.