Sist helg var jeg i Sverige og løp Tiomila. Planen var egentlig bare å løpe førsteetappen i Damkavlen, men da jeg ble spurt om jeg var interessert i å løpe en kort nattetappe for herrelaget, fikk jeg en utfordring det var vanskelig å si nei til. Jeg takket derfor ja, forutsatt at jeg fikk lov til å spare litt krefter i Damkavlen ved å redusere litt på tempoet der. Noen vil sikkert si at jeg burde klare to o-løp på ei helg, men det var spesielt tre grunner til at jeg ville unngå dette denne gangen: For det første fordi løpene gikk med bare 12 timers mellomrom og uten ei god natts søvn mellom, for det andre fordi tempoet selvsagt ville bli en av mine store utfordringer på nattetappen, og jeg derfor ønsket å stille med friskest mulig bein, og for det tredje fordi jeg pga en litt trøblete seinvinter og vår generelt var litt usikker på form og løpsgrunnlag. I tillegg ville det jo faktisk mest sannsynlig bli morsommere for juniorjentene på etappene etter meg å løpe ut litt lenger bak framfor potensielt nær teten i stafetten, og jeg håpet også å minimere den økte sykdomsrisikoen ved å tilbringe natta løpende i skogen framfor i senga, ved å ha en litt mindre belastning i kroppen fra dagen før.

Helga startet med to dagers precamp torsdag og fredag, der jeg fikk et inntrykk av terrenget, og fikk lufta lykta litt og bekreftet at jeg iallfall ikke helt hadde glemt hvordan man finner fram om natta. Kart fra øktene her, her og her.

Så var det klart for damestafett. Laget var et Agder-mikslag (KOK, SSOK og Hisøy), og bestod av 3 juniorer og 2 veteraner. Jeg løp den første etappen, og etter litt mer stressmestringstrening enn planlagt før start (les mer her), kom jeg av gårde og gjennomførte omtrent som planlagt. Jeg prøvde å løpe offensivt teknisk, samtidig som jeg holdt litt igjen på farta, spesielt i motbakkene. Ved veksling var jeg nummer 56, drøyt 6 minutter bak, og etter solid gjennomføring av de andre jentene, endte vi til slutt på en fin 154.plass.

Så gjaldt det å komme seg tilbake til overnattinga, spise middag, kikke litt på damestafett og så komme seg i seng. Jeg er ikke allverdens god til å sove på uvante tidspunkter, men har trua på at det tross alt er ganske god hvile i å ligge i senga med øynene lukka. Og noe søvn ble det tydeligvis – jeg sov iallfall da klokka ringte 22:45. Etter å ha fått på meg klær og i meg mat, satte jeg så kurs mot arena sammen med 5.etappeløper Marius. Selv skulle jeg løpe 6.etappen.

Etter en veldig god innledning av Luis på 1.etappe, gikk det litt mer varierende for laget på de neste etappene, og da jeg løp ut var vi nede på en 40.plass, drøyt 47 minutter bak teten. Jeg løp ut uten øyekontakt med andre lag, og gjennomførte en stort sett sikker og god etappe uten, så vidt jeg vet, å se noen andre 6.etappeløpere (kart her). Ved veksling var jeg nummer 39, mens laget til slutt endte på en 47.plass, noe vi ikke kan si oss spesielt fornøyd med. Min egen etappe er jeg riktignok greit fornøyd med, og med denne nattas utgangspunkt, form og forberedelser, var det nok sånn omtrent det jeg var god for. Jeg hadde selvsagt håpa å gå ut i et felt og bli utfordra mer på fart, teknikk og stafettaktikk, men jeg var selvsagt også hele tida klar over at man må ta det utgangspunktet man får, og dermed innstilt og forberedt på å gjøre det beste ut av dette uansett. Så får vi se om det blir noen «neste gang» hvor jeg kanskje kan møte noen av disse utfordringene – det var iallfall en opplevelse som frista til gjentakelse.