Siden forrige innlegg har treninga rulla mer eller mindre etter planen. Tre nye Østfoldsamlinger har det blitt, én med landslaget og to med klubb/privat. Første del av perioden fikk jeg jobba bra med o-teknikken, og jeg syntes en del av det jeg har trent på i vinter, begynte å sitte bra. De siste ukene har jeg imidlertid funnet på mye rart, spesielt på hardøktene. Samtidig har det også gått mer opp og ned fysisk, og når jeg ser tilbake, har nok mer energi brukt til å prøve å holde farta oppe bidratt til litt for lite fokus på kartet i perioder.

Nå er det riktignok ikke noe alvorlig alarmtegn så lenge det går både opp og ned, selv om jeg er temmelig sikker på at en av tabbene jeg gjorde før smellen i 2011, var at jeg altfor lenge klamret meg til de OK øktene som lenge dukka opp innimellom de dårlige. De siste par ukene har imidlertid tendensen på hardøkene vært mer entydig negativ. Siden i desember har jeg kjørt ei fast 10*5 minutter intervalløkt på tredemølle nesten hver uke, og etter en lang periode med gradvis framgang, har de to siste øktene vært henholdsvis litt under pari og så langt under pari at jeg valgte å avbryte etter 3 drag. Dermed er det vel bare å innse at det er på tide å gjøre noen grep, spesielt siden det begynner å nærme seg sesongstart, og en reprise på fjoråret, der jeg pga skader og sykdom kom på etterskudd inn sesongen, og vel egentlig ikke kom helt a jour før etter VM,  har jeg veldig lyst til å unngå.

Så planen nå er å trappe betydelig ned på treninga den kommende uka. Dette betyr ei økt om dagen, ingen hardøkter og heller ingen lange økter. Forhåpentligvis er dette nok til å komme på pluss-sida igjen overskuddsmessig, og med litt fornuftig opptrapping i ytterligere ei ukes tid, håper jeg å være tilbake på sporet. Dette betyr også at det blir noen endringer i konkurranseplanen i april, og at det helt sikkert ikke blir noen sesongdebut i Vårspretten, som planlagt. Forhåpentligvis kan jeg få med meg et løp helga etter, men det viktigste er uansett å være klar og «fit for fight» til Tiomila og Verdenscuptestløp i helgene etter påske.

Så da er det vel bare å smøre seg med tålmodighet (selv om den tuben egentlig gikk tom for mange år siden) for en periode, og fokusere på det man faktisk kan gjøre noe med. Og mindre tid til trening betyr iallfall mer tid til kartstudier, så målet er nå å bli godt kjent med åstedene for de viktigste løpene i vår i løpet av den kommende uka.

Vintertreninga ruller på, og status pr. medio februar er at treninga har gått mer eller mindre etter planen hittil. Det vil si at jeg iallfall har kommet lenger uten avsporing enn jeg gjorde i fjor. Så får vi se om dette varer vinteren ut, eller om sjukdom og skader lurer bak neste kalenderark. Vel, hvis man ser bort fra kalenderen, og heller kikker ut av vinduet, kan det jo se ut som vinteren allerede er forbi og at våren har gjort sitt inntog. Og dette betyr at skiføre har blitt til barmark så kjapt og effektivt som bare Sørlandet kan få det til.

Men tilbake til treninga mi. Trening etter planen betyr at jeg de fleste ukene har fått gjennomført både o-økter, ei intervalløkt på tredemølle, et par styrkeøkter, og langturer, hovedsaklig i alternative treningsformer. Tre treninghelger i Fredrikstad har det blitt etter nyttår, og kart fra disse finnes i kartarkivet. I tillegg var jeg ei uke i Drammen, hvor jeg kombinerte mengdetrening på ski med intervalløkter på tredemølle. Den uka ble det ny mengderekord i «nyere tid», så får vi se hvor lenge den blir stående. Målet mitt er uansett ikke å trene mest mulig, men best mulig. Om jeg har klart å trene «best mulig» hittil i vinter får jeg vel uansett aldri svar på, men framgang på standard mølleintervalløkta mi tyder vel iallfall på at jeg har gjort noe riktig de siste månedene.

Tross en del snø den siste måneden, har jeg altså også klart å trene relativt jevnt med o-teknikk. Målet for den o-tekniske treninga er heller ikke mest mulig, men bra mengde med god kvalitet. Dette betyr at jeg har som hovedregel å heller trene noe annet om jeg tror forholdene går betydelig ut over utbyttet av økta. Jeg føler de fleste av snøøktene i vinter har gitt såpass bra utbytte at de har vært verdt å gjennomføre, men samtidig er det jo sjelden helt optimalt med snø når o-teknikk står på planen. Og jeg ser dermed nå virkelig fram til det som ser ut som en periode med stabilt gode forhold i skogen de neste ukene.

Planen er ellers å fortsette med samme treningsfokus ei stund til, det vil si solid grunntrening på det fysiske planet og fokus på utvikling og basis når det gjelder o-teknikk. Og til slutt et lite glimt fra søndagens o-økt i Høvåg. Jeg må innrømme at barmark og vårfølelse bidro til at jeg nok ble i overkant «våryr» i gjennomføring her, men så lenge det ikke blir en vane, kan jeg leve greit med det. (Video: Håvard Wedege)

Kalenderen har passert årsskiftet, og det betyr at de første tre månedene av treningsåret 2019 er historie. Når jeg ser meg tilbake, må jeg si meg godt fornøyd med disse treningsmånedene. Spesielt den første måneden var preget av mye alternativ trening pga hamstringrehab, men jeg kom greit opp i planlagt totalmengde, og de siste månedene har jeg også fått løpinga opp på omtrent det nivået jeg vil ligge på i vinter. Jeg var selvsagt spent på hvordan kroppen ville reagere på «back to basic»-strategien, med lengre økter og økt totalmengde, men hittil har det gått over all forventning, og kroppen har respondert bra på treninga. Jeg har også hatt flere Østfoldturer på programmet, både med klubb/privat og landslag, og synes der jeg har fått gjort en god jobb mtp å forberede og forbedre meg i VM-relevant terreng.

Jul, romjul og nyttår har jeg tilbrakt hos foreldrene mine i Drammen. Da jeg kom dit bittelille julaften, var det gode skiforhold alle steder med rimelig slett underlag under sporene, og det var bare å spenne på seg skiene 100 meter fra huset. I tillegg var det gode forhold for løping på snøstier, og takket være at fatbike tydeligvis er populært for tida, var det minst dobbelt så mange stier å velge mellom som det jeg har vært vant til fra tidligere. I romjula kom det imidlertid et mildvær som gjorde skiforholdene noe mer begrensa, og man ble da avhengig av å gå et sted det var nok snø til at løypene kunne kjøres på nytt hver dag. Og selv om man kunne få seg en tretimers uten altfor mye gjenbruk av løyper både på Vestskauen i Sande og fra Kanada i Lier, endte jeg stort sett opp på skistadion på Konnerud for å slippe altfor lang reisevei. Med en ca. 12 minutters runde ble det noen runder, for å si det sånn, og «standardøkta» ble etter hvert 10 runder + vann- og rosinstopp + 5 runder til.

I tillegg til langturer ute, kjørte jeg også noen intervalløkter på tredemølle, samt at jeg også tok en treningsdag i Østfold for å ikke glemme helt hvordan man bruker kart og kompass. Nyttårsaften hadde jeg i tillegg planlagt å løpe Nyttårsløpet i Moss, men fordi det ene kneet brått hadde blitt litt vondere kvelden før, og jeg ikke ble helt klok på det etter en testjogg på morgenen, ble det i stedet bakkeintervaller i klassikeren Nybyen-Haukåstoppen via Gamlebakkene.

Første etappe av treningsåret 2019 har altså gått mer eller mindre etter planen, men for å sitere Ole Einar Bjørndalen, er det fortsatt «mye som kan gå gæernt i år». Også i fjor gikk ting etter planen til midten av januar, men etter det var ikke toget sånn nogenlunde tilbake på skinnene før i midten av april. Men fordelen med å ha holdt på ei stund, er at man alltids kan finne eksempler på år hvor denne perioden også har gått etter planen. Og et par mulige årsaksforhold skal jeg iallfall endre fra i fjor, deriblant å være mer kynisk med reisebelastningen og å være mer fleksibel når det er dårlige forhold, i stedet for å sette min ære i å gjennomføre planen åkke som hva værgudene finner på. Så får vi se i april om jeg lykkes bedre med denne etappen i treningsåret i 2019, men jeg satser selvsagt på å komme med noen oppdateringer på ståa før den tid.

Det begynner å bli ei stund siden sist jeg skrev et innlegg her på hjemmesida, men det betyr ikke at det ikke har skjedd noe. For det første har jeg oppgradert den sosiale profilen min ved å skaffe meg en instagram-konto, og der har jeg ambisjoner om å legge ut noen glimt fra stort og smått som skjer i hverdagen som orienteringsløper.

I tillegg har det blitt to Østfoldturer de siste ukene, først en litt utvida kick off-helg med Fredrikstad SK, og sist uke årets siste landslagssamling. Kick off-helga var mitt første ordentlige møte med den nye klubben min, og etter den helga å dømme, tror jeg at jeg har gjort et godt valg. I tillegg til bra treningsopplegg (øktene kan sees i kartarkivet), ble jeg ønsket varmt velkommen av hyggelige folk. En del kjente jeg jo fra før, mens jeg gleder meg til å bli bedre kjent med flere utover vinteren. Så nå gjelder det bare å holde seg rimelig skadefri, og håpe snøen kjenner sin besøkelsestid, så tror jeg det kan bli mange bra treningshelger framover.

Sist uke var det så klart for årets siste landslagssamling. Også der fikk jeg, tross litt snø, gjennomført flere bra o-økter (henviser igjen til kartarkivet for å se kart fra øktene). Dessverre kunne jeg ikke bo med laget hele samlinga fordi min skadeforebyggende strategi for å prøve å få et aldrende legeme gjennom en tøff treningsvinter, ikke er kompatibelt med landslagets nye regelverk, men heldigvis var jeg i godt selskap og fikk alternativ innlosjering hos nye klubbkamerater.

Høstens hovedprosjekt på skadeforebyggingsfronten har, som flittige lesere sikkert har fått med seg, vært å få min noe kranglete venstre hamstring mer i godlune ved hjelp av et styrkeprogram, sammen med noe mindre løping, spesielt på fast underlag. Forrige uke var den siste uka i 12-ukersprogrammet, og selv om jeg allerede har trappa opp løpinga en del siden oktober, blir det nå forhåpentligvis mulighet til gradvis å få enda litt mer fart på beina, samtidig som jeg forhåpentligvis klarer å holde styrken ved like gjennom et par vedlikeholdsøkter pr uke.

Videre fram mot jul er planen ei treningshelg til i Østfold, før jeg forhåpentligvis kan få plotta inn litt skigåing i jula.

I forrige uke hadde landslaget, i form av A-gruppa og Neste generasjon skog, oppstartsamling på Kjærnes gård i Våler. Oppstartsamling har ofte betydd et hav av møter, men foruten et kort infomøte, besøk fra Antidoping Norge og individuelle samtaler med landslagslegen, var det trening mot VM 2019 som stod i fokus denne gangen. Og selv om møtevirksomhet må til innimellom, må jeg innrømme at denne fordelinga var mer etter min smak.

Fordi jeg ikke har løpt så altfor mye siden NM pga hamstringrehabiliteringa, bytta jeg ut 3 av øktene på planen med alternative økter. Men jeg fikk likevel med meg 5 bra o-økter, hvorav 2 hardøkter. Den første av disse, en prolog + omvendt jaktstart, var første gang siden natt-NM at jeg løp ei økt på konkurranselikt format uten bremsen delvis inne. Etter en tidvis bra gjennomført prolog, men med et par litt større feil, gikk jeg ut sist i jaktstarten, noen få sekunder bak Andrine Benjaminsen. Midtveis i løypa klarte jeg å komme meg forbi da Andrine nølte inn mot en post, men etter å ha mista deler av forspranget på en elendig utgangsretning noen strekk før mål, ble jeg innhenta og passert ved sistepost etter et suboptimalt trasévalg og en ubeleilig trynings da jeg skulle starte spurten. Så alt i alt litt for mange feil, men også mye bra, og for øyeblikket synes jeg ikke det gjør noe at det blir noen feil her og der, så lenge jeg får til de forbedringene jeg jobber med i deler av løypa. Så blir jo jobben videre i vinter å få til å løpe slik jeg ønsker på flest mulig strekk, mens jeg så inn mot sesongstart også må jobbe for at totalen skal bli bra.

På den andre hardøkta, en litt forkorta langdistanse, holdt jeg igjen litt mer fysisk og gjennomførte sånn omkring terskelfart. Her løp jeg lenge greit, selv om jeg ikke helt klarte å få den konsistensen i gjennomføringa som man må ha på en langdistanse i slikt terreng. Likevel var det nok bra partier til at det iallfall er noe å bygge videre på. I avslutninga ble det dessverre en større miss, men i og med at den i stor grad skyldtes slurv, er den rimelig grei å legge bak seg når man bare får ergra seg ferdig.

Så alt i alt ei bra og nyttig samling, med 5 nye VM-relevante økter i banken. Nå venter ei drøy uke til hjemme, før jeg igjen setter kurs mot Østfold og oppstartsamling med Fredrikstad.

I morgen er det 1.november og dermed offisiell start på det nye treningsåret. I år har jeg imidlertid tjuvstarta treninga på en del områder, mens andre henger litt etter og kommer nok ikke skikkelig i gang før i desember.

Jeg har tidligere nevnt at jeg siden NM-uka i midten av september har hatt hovedfokus på rehabilitering av en litt gåen hamstring. Siden starten av oktober har jeg imidlertid trent bra, om enn litt mer alternativt enn det som er ideelt, og er sånn sett godt i gang med det nye treningsåret. Det som framfor alt har mangla i treninga hittil, er rask løping på fast underlag. Dette kommer uansett ikke til å være hovedbestanddelen i treninga mi i vinter, men i løpet av november og desember håper jeg å få også dette elementet opp på ønska nivå.

Når det gjelder treninga mi i vinter, blir det en del endringer fra i fjor, selv om en del også er ganske likt. Kort oppsummert er planen å gå tilbake til den typen trening som har fungert best for meg tidligere. Grunnmalen er treningsdagboka fra 2005-sesongen, men selvsagt med enkelte justeringer. De viktigste endringene fra i fjor er større mengde (men mye alternativ trening), større volum på terskeløktene, mer polarisering i øktlengden, fokus endret fra antall timer løping pr uke til å få gjennomført nøkkelløpsøktene, tydeligere periodisering, og ukentlig innslag av litt raskere løping (dette stod forsåvidt på planen i fjor også, men håpet er at jobben jeg gjør med hamstringen nå i høst skal gjøre at det blir mer enn en plan i år). Langrennstrening vil noen kalle det, og, med rette, innvende at jeg er på kollisjonskurs med «Next generation»s fokus på sprint og løpshastighet på fast underlag. Og jeg tror jo heller ikke treninga jeg har planlagt den kommende vinteren er veien til VM-gull i sprint (selv om liknende trening tidligere har resultert i EM-sølv og VM-bronse i denne øvelsen), men jeg tror dette er den treninga som har størst sannsynlighet for å gi meg farta som kreves for å nå målet for 2019-sesongen: VM-medalje i Spydeberg-skogen.

Bak denne vurderinga ligger for det første at jeg erfaringsmessig, og spesielt de siste årene, har slitt med å komme opp i høy nok treningsbelastning og få god nok kontinuitet med en mer løpsbasert treningsmodell. Samtidig synes jeg også å se, både fra egne og andres erfaringer, at generell kapasitet sannsynligvis er den viktigste enkeltfaktoren for å løpe fort i nordisk terreng. Selvsagt må det også nok spesifikk trening til, man blir nå en gang god til det man trener på, og derfor er da også nøkkeløktene mine løpsøkter, både i terrenget og på fastere underlag. Det andre store argumentet er at jeg har lyktes godt med denne typen trening tidligere, samtidig som de innslagene jeg har hatt av denne treningstypen de siste årene, indikerer at kroppen fortsatt responderer positivt på slike belastningsformer.

Men samtidig som det på en måte føles trygt og godt å gå tilbake til noe som har fungert bra tidligere, føles det jo unektelig også litt skummelt. Det ligger jo selvsagt en usikkerhet i at man selv er blitt 14 år eldre siden man starta treninga mot 2005-sesongen, men i enda større grad føles det skummelt å nærme seg den treninga som bidro til å kjøre meg i grøfta noen år seinere. Nå har jeg riktignok noen tanker om hvilke faktorer som bidro til at det som først ga suksess endte med fiasko, og vil selvsagt prøve å styre unna de mest opplagte antatte fiaskofaktorene. Men jeg vet jo stadig ikke hvor det var jeg kryssa grensa og burde begynt å vurdere å vende i tide. I tillegg vil sikkert noen si at det er litt «risiko» i å gjøre noe nytt i en VM-på-hjemmebane-sesong. Men dette er jo bare et argument som holder hvis man er fornøyd med det nivået man har pr. i dag, og for min del tenker jeg at jeg har alt å vinne på å forsøke å ta steget opp på VM-medaljenivå igjen. Så får vi se til neste år på denne tida hva fasiten ble, både når det gjelder om jeg fikk gjennomført planen og hvilke utslag den faktisk ga på resultatlista.

Jeg tenkte egentlig at jeg skulle skrive et innlegg etter natt-NM forrige helg, et løp jeg ikke kan si meg helt fornøyd med etter blant annet en diger parallellfeil i starten av løpet. Men det var uansett artig med et lite avbrekk fra rehab-fokuset, og en sølvmedalje var heller ikke dårlig fangst å ta med seg hjem.

Men for å ta opp tråden fra innledninga igjen: Da jeg ikke fikk surra meg til å skrive rett i etterkant av løpet forrige helg, tenkte jeg det var like greit å vente noen dager, og heller sette fokus på noe jeg anser som større nytt enn et NM-sølv, iallfall for meg personlig. Jeg har bestemt meg for å bytte klubb foran neste sesong, og valget falt på Fredrikstad SK.

Jeg skal ikke trøtte ut leserne med hele historien om hvordan og hvorfor det ble som det ble. Men hovedårsaken til byttet er for å få forberedt meg best mulig fram mot VM i Østfold neste år. Da ser jeg det som en stor fordel å ha tilknytning til en lokal klubb, slik at jeg dermed kan reise til mer eller mindre ferdig opplegg i stedet for å måtte ordne alle samlinger selv. Jeg blir nemlig boende i Kristiansand, noe som først og fremst skyldes at jeg for øyeblikket har mange velfungerende basiselementer i livet på plass her, og tenker det er dumt å kaste om på alt dette under et år før VM. Isåfall burde jeg flytta tidligere, og det har jeg altså ikke gjort.

Ved siden av fordelene knytta til VM-satsinga, teller det selvsagt også positivt at klubben ser ut til å ha et bra treningsopplegg og gode løpere å trene med. Og jeg må også innrømme at det igjen begynner å friste å løpe på et bedre stafettlag. Samtidig var det ikke et tvers gjennom enkelt og opplagt valg å bytte klubb. Jeg tror jo i utgangspunktet at det er en fordel å løpe for klubben der man bor, og tilbudet i Kristiansand OK ville også gitt meg helt OK muligheter til å satse mot VM. Samtidig merker jeg jo at store deler av de som har utgjort junior-/senior-gruppa de siste årene har flytta fra byen for å studere andre steder, slik at oppmøte og trøkk på både lokale treninger og samlinger ikke er det samme som tidligere i denne løpergruppa. Så foreløpig må jeg si takk for tre artige sesonger i KOK-trøya, og vil absolutt ikke utelukke en retur om jeg blir boende i byen framover.

Men for den kommende sesongen gleder jeg meg til treninger og samlinger med nye lagkamerater. Selv om jeg, som nevnt, tror altfor mye nytt på en gang kan være energitappende, har jeg tidligere erfart at noe nytt derimot kan være energigivende. Så nå krysser jeg fingrene for at jeg har truffet sånn brukbart med denne miksen.

Det har nå gått 2 uker siden jeg offisielt avslutta 2018-sesongen med NM-uka. På en måte var det jo litt brått og brutalt å avslutte sesongen der og da, når det fortsatt var en del potensiell moro igjen. Men det var jo ikke en beslutning jeg tok over natta, så selv om det der og da føltes litt surt, var jeg jo forberedt på dette, og var og er overbevist om at det var den mest fornuftige løsningen. En oppsummering av 2018-sesongen er på planleggingsstadiet, så sannsynligvis vil jeg legge ut dette i løpet av oktober en gang.

Forrige uke tok jeg det veldig rolig. Hovedregelen var maks ei økt om dagen og ingen hardøkter. De første dagene følte jeg meg faktisk også skikkelig sliten, men jeg antar dette var vel så mye mentalt som fysisk, og en reaksjon på at jeg gikk ut av forberede-meg-til-neste-konkurranse-mølla og tok meg tid til å slappe av. Men parallelt med de rolige dagene kom jeg i gang med et oppgradert styrketreningsprogram for hamstring. Hovedessensen i oppgraderinga er at jeg har bytta ut to av øvelsene med nye, og at jeg har økt belastninga, både i tyngde på øvelsene og hyppighet på øktene. Forhåpentligvis vil dette være rett medisin for å få hamstringen opp mot 100% nivå igjen.

Denne uka var planen å dra i gang litt mer systematisk trening igjen, og hovedfokus var på å få gjennomført 3 bra treningsdager i Østfold siste del av uka. Mandag kveld ble jeg imidlertid sår i halsen, og til tross for at jeg gnagde ingefær og knaska hvitløk hele kvelden, våkna jeg med dårligere hals og ikke helt maks form tirsdag morgen. Dermed ble det hviledag på tirsdag. Onsdag var så første planlagte Østfoldtreningsdag. Forkjølelsen var helt klart bedre enn tirsdag, men jeg var relativt spent på formen da jeg dro nedover. Kroppen fungerte imidlertid tålelig bra, og formpila fortsatte å peke i riktig retning selv om jeg trente mer eller mindre som planlagt, og jeg fikk dermed gjennomført omtrent de øktene jeg hadde sett for meg onsdag, torsdag og lørdag, mens fredag var alternativdag i etterkant av hamstringstyrkeøkta torsdag kveld. Øktene kan sees i kartarkivet her. For å få tilgang til kart og poster hadde jeg kjøpt tur-o-konvolutten til OK Moss, og i tillegg løp jeg ei direkteløype i KM natt i Sarpsborg og deltok på OK Moss sitt treningsløp.

Utbyttet av øktene synes jeg var bra mtp å samle timer i VM 2019-relevant terreng. Jeg merka imidlertid, spesielt på de litt hardere øktene, at det er litt uvant å gå over fra konkurransesesong, der fokus hele tida har vært på å få helheten til å fungere best mulig i hvert løp, til treningsmodus, der fokus mer er på enkeltmomenter og utvikling. Samtidig kan jeg ikke si annet enn at jeg gleder meg til å ha dette fokuset en periode nå. Og selv om hamstringstyrkeprogrammet legger noen begrensninger på muligheten til å trene konkurransefart de kommende ukene, tenker jeg at jeg vil prøve å utnytte muligheten til å innarbeide gode rutiner på rolige og moderate økter, som jeg så forhåpentligvis kan ta med meg over i enda høyere hastighet seinere i høst og vinter.

NM-uka er høydepunktet på den nasjonale terminlista, og dermed løp jeg ser fram til hvert år. Hvor godt forberedt jeg har stilt til start har selvsagt variert, både etter hvordan NM-uka har vært plassert i forhold til internasjonale konkurranser og etter hvor løpene har gått. Men som minimum har jeg vel studert gamle kart, pluss hatt et par økter i mer eller mindre relevant terreng nær bosted på det tidspunktet. Best forberedt har jeg selvsagt vært de gangene mesterskapet har gått på «hjemmebane», som i Klæbu/Bratsberg i 2001 og Konnerud i 2005. Siden Vegårshei ligger rundt 1,5 timers kjøring hjemmefra og, iallfall foreløpig, i et annet fylke, kan man vel neppe si at årets mesterskap gikk på hjemmebane. Men det var ifallfall nærme nok til at forberedelsene, målt i antall økter i relevant terreng, lå noe over normalen når det gjelder NM. Men forberedelsene hadde jo også vist at løpsterrenget sannsynligvis ville kunne karakteriseres som realt og variert skogsterreng, noe jeg antok mange ville beherske. Så jeg visste at målet om medalje på begge de individuelle distansene bare ville kunne nås ved gode gjennomføringer fra start til mål alle dager.

NM starta, som vanlig, med langdistansen på torsdagen. Der fikk vi servert ei real langdistanseløype, der det selvsagt gjaldt å velge riktig veivalg, men hvor det også var vel så viktig å gjennomføre veivalgene bra og velge gode traséer underveis. Jeg gjennomførte et for det meste solid løp, men hvor jeg, spesielt på 3 strekk, tapte tid på at jeg ikke klarte å være konsistent nok i gjennomføringa og trasévalgene underveis. Dette er momenter jeg tror også blir viktige i neste års VM, så her må det øves. Men løpet holdt til NM-gull med relativt klar margin foran Kamilla Olaussen og Marte Narum.

I mellomdistansekvalifiseringa på fredagen gjennomførte jeg et godt teknisk løp med håndbrekket en smule på fysisk. Så planen for finalen dagen etter var å repetere den tekniske gjennomføringa, men slippe opp håndbrekket. Her fikk vi servert ei svært variert løype, med skråli, koller, lettløpte partier, partier med kvist og tynningshogst, og en tøff fysisk avslutning med en del kupering og også noen veivalgsutfordringer. Jeg fikk en bra start med unntak av noen småfeil inn mot passering. Her ble jeg sekundert 7 sekunder bak Andrine Benjaminsen og 1 sekund foran Kamilla. Dessverre var jeg allerede ved passering temmelig kjørt i beina, og sisterunden ble en kamp for å holde farta oppe og hodet klart. Sistnevnte klarte jeg dessverre ikke helt, og etter 3 ganger rundt 15 sekunders tidstap (pluss en veivalgsfeil i samme størrelsesorden som jeg ikke visste om da) mistenkte jeg sterkt at gulltoget hadde gått. Og 4 poster før mål var jeg også nede på 3.plass, 33 sekunder bak Kamilla og 22 bak Andrine. Men takket være et riktig veivalg til 18.post, en god gjennomføring, feil fra de andres side og at jeg aldri ga opp, var 3.plassen snudd til 1.plass i mål, med 5 sekunders margin ned til Andrine. Det var virkelig en god følelse der og da å gå seirende ut av en slik sekundstrid, og veldig tilfredsstillende å få betalt for å ikke gi opp, men samtidig føles det også litt feil og ufortjent å vinne når man ikke var helt der man burde, verken fysisk eller teknisk. Men slik er jo idrett – det er sluttida på resultatlista som teller når medaljene skal deles ut.

Søndag var det klart for å bruke opp det som måtte være igjen av krefter på stafetten. Dette var faktisk første gang i min KOK-karriere at vi hadde fullt damelag i NM-stafetten. Lagets ambisjoner var først og fremt å fullføre og at juniorjentene på laget skulle samle nyttige erfaringer å putte i banken. Jeg hadde dermed ikke det store presset på meg fra lagets side på min 1.etappe. Men jeg hadde satt meg et personlig mål om å være først inn til veksling. Å nå dette målet skulle imidlertid ikke gå på bekostning av en trygg og sikker stafettgjennomføring, noe som betydde at det var forbudt å ta store sjanser underveis: Jeg skulle ikke først og fremst jobbe for å framprovosere muligheter til å komme fra, men heller prøve å være i posisjon og utnytte muligheter som temmelig sikkert ville oppstå underveis. Men denne dagen skulle det også vise seg at jeg ikke hadde brukt opp all flaksen dagen før. Etter en kontrollert åpning, der jeg lå litt avventende og observerte feltet, tok jeg kommandoen inn mot min 1.postgafling. Og med hjelp fra en gunstig gaflingsvariant fikk jeg relativt fort ei luke sammen med Ragne Wiklund fra Nydalens SK. Jeg vurderte å legge inn et rykk for å sikre luka, men bestemte meg for å bare kjøre jevnt siden det var såpass tidlig i løpet, og heller være våken for å legge inn en fartsøkning hvis Ragne og jeg hadde ulik gafling seinere i løpet. Men takket være at Ragne gjorde en feil til 5.posten, kunne jeg nå dagens mål ved å fullføre et jevnt og kontrollert løp via passering og inn til veksling. I mål endte laget på en 42.plass, som 37.beste klubblag, så nå har vi iallfall sikret oss et utgangspunkt vi kan prøve å forbedre til neste år.

Resultatmessig ble det dermed ei riktig god NM-uke for min del. Og selv om mellomdistansefinalen var litt under pari både fysisk og teknisk, og det fortsatt er litt å jobbe med når det gjelder langdistansegjennomføring, er jeg totalt sett egentlig rimelig godt fornøyd med prestasjonene også. Jeg klarte å fortsette trenden med mer eller mindre stabile gjennomføringer, og det er godt å ta med seg når man nå begynner å heve blikket mot neste sesong. Selv om det fortsatt er konkurranser igjen på terminlista, kommer jeg nemlig til å avslutte sesongen mer eller mindre nå etter NM. Hovedårsaken til dette er at jeg ønsker å få kontroll på en litt småtrøblete hamstring før treninga mot 2019 og VM på hjemmebane starter for alvor i månedsskiftet oktober/november. Det er den samme skaden som jeg slet med vinteren 2017, men situasjonen er heldigvis langt fra så ille som den var dengang. Skaden har nå latt seg holde greit i sjakk ved hjelp av noen mindre justeringer i treninga, men håpet er at en periode med litt mindre hard løping og mer fokus på styrketrening skal gi ytterligere redusert behov for justeringer når vintertreninga drar i gang for alvor.

Det nærmer seg NM-uka på Vegårshei, og gårsdagen ble brukt til en treningsdag med KOK i relevant terreng. Dagen bestod av en mellomdistansetest ved Gryting rett over grensa til Gjerstad og ei postplukkløype litt sør for Vegårshei. Totalt sett har det blitt 12 økter i området rundt Vegårshei siden i fjor høst, både på egenhånd og med klubben. Og det kunne blitt enda noen flere, blant annet om jeg ikke hadde vært skada da vi hadde helgesamling der i juni. Men uansett tror jeg nå jeg kan si meg greit forberedt i NM-målestokk.

Etter den tøffe verdenscuphelga i Østfold tok jeg selvsagt først noen rolige dager. Deretter har jeg prøvd å trene brukbar mengde nå siste del av uka i et forsøkt på å bevare mest mulig form noen dager til. Det begynner jo å bli over en måned siden VM og formtoppen jeg la opp til der, og uten en ny treningsperiode er det jo et tidsspørsmål hvor lang tid det vil ta før formen virkelig begynner å falle. Men siden formen var ganske bra i Østfold sist helg, og det fortsatt kjennes rimelig greit, er jeg optimistisk mtp av den skal holde iallfall ei uke til. Og form er jo også mye en mental sak.

Og med kun 4 dager igjen er det jo også stort sett mentale forberedelser man fortsatt kan gjøre noe med. Så etter ei lett intervalløkt i morgen, er det stort sett kartforberedelser og taktikklegging som står på programmet. Men i tillegg kommer jeg også til å bruke tid på helt andre ting for å samle overskudd, både fysisk og mentalt.