Verdenscup på hjemmebane er alltid litt spesielt, og årets runde i Aremark/Våler var selvsagt også et viktig steg på veien mot neste års VM i samme hjørne av landet. Etter tre svært intensive konkurransedager kan jeg se tilbake på fire mer eller mindre solid gjennomførte o-løp, og må dermed si meg bra fornøyd med helga.

Detaljer om løpene kommer etter hvert i kartarkivet mitt her, men jeg tar en rask oppsummering:

Fredag startet det med langdistanse i naboterrenget til fjorårets NM mellom/stafett. Etter å ha fått det tungt siste del av VM langdistanse, prøvde jeg denne gangen å åpne litt mer kontrollert. Det betalte seg vel med langt piggere bein og kropp siste del av løpet enn i Latvia, men samtidig følte jeg at jeg sleit litt med å gire skikkelig opp utover i løpet, så «prosjekt-bli-brukbar-på-langdistanse-igjen» fortsetter nok med en litt tøffere åpning på NM om halvannen uke. Ellers gjennomførte jeg et greit løp uten store feil, men der jeg en del steder tapte litt for mye på trasévalg og at jeg ikke klarte å utnytte de best løpbare mikrotraséene godt nok. Så her trengs det flere timer i Østfoldterreng. Men totalt sett ble det en 4.plass – noe ergerlige 10 sekunder bak 3.plassen – men på den annen side min nest beste internasjonale plassering i nyere tid.

Lørdagen starta med en kortdistanseprolog i Våler. Igjen gjennomførte jeg et stabilt løp, men hvor det gikk litt for mange sekunder på nøling og småsvinger i forhold til at terreng/løype var såpass enkle som de var. Dette skyldtes nok delvis at jeg hadde forventa mer uoversiktlig terreng og krevende orientering. Dermed hadde jeg kalkulert med at selv om prologen på mange måter ville være nøkkelen til en god jaktstart, og man dermed egentlig burde satse på å knipe flest mulig sekunder her, ville man lett kunne ødelegge alle muligheter ved å gå på en større bom om man tok for store sjanser i orienteringa. I mål ble det en delt 6.plass, 2.04 min bak.

Før jaktstarten seinere på dagen ble tidsavstandene fra prologen fordobla, og jeg gikk dermed ut drøye 4 minutter bak Tove Alexandersson i tet, men med relativt kort avstand opp til 4.plassen. Etter en solid innledning var jeg oppe på 4.plass, før jeg gjennomførte helgas desidert dårligste strekk og ble spist opp av ei gruppe som kom jagende bak. Deretter ble det et skikkelig kjør i kampen om den første plassen utenfor pallen resten av løypa. Kamilla Olaussen kom seg fri på et godt veivalg noen strekk fra mål og knep dermed 4.plassen, mens jeg fikk noen meter på resten av gruppa med en god trasé og offensiv løping inn mot nest siste post og ble dermed nr.5. Når det gjelder konseptet jaktstart i orientering har jeg foreløpig ikke gjort meg opp noen klar mening. Jeg er i utgangspunktet positiv til å gjøre noen forsøk med konseptet, men er samtidig skeptisk til om det er mulig å finne en form som gir en rettferdig konkurranseform som tar vare på essensen i orientering, og som samtidig beholder den enkelheten sett fra utsiden («førstemann i mål») som vel er en del av poenget med å innføre den. Og selv om jeg, slik konkurransen utviklet seg, hadde en spennende dag i skogen lørdag, synes jeg både konkurranseformen slik den ble gjennomført da og erfaringsgrunnlaget for å vurdere hva som kan fungere og ikke fungere, fortsatt er langt unna det punktet der man kan begynne å snakke om å lage en mesterskapsøvelse av det.

Etter ei kort natts søvn var det opp igjen søndag for å løpe stafett. Jeg løp på Norges 1.lag, bestående av Silje Ekroll Jahren, meg og Kamilla Olaussen i nevnte rekkefølge. Silje innleda stabilt og sendte meg ut på en 7.plass. Selv gjennomførte jeg et for det meste kontrollert og sikkert stafettløp, der jeg hele veien tok meg tid til å plante beina i bakken hvis jeg ble usikker, og kunne sende Kamilla ut på en 2.plass. Sverige i tet var det lite å gjøre med, men 2.plass i mål er vi veldig godt fornøyd med etter 4.plass både i EM (der jeg ikke løp) og VM.

Etter en veldig ustabil sesong fram til og med VM, med altfor varierende kvalitet på løpinga, var det deilig å få til ei hel helg med stort sett stabile gjennomføringer på et OK nivå. Selv om jeg fortsatt ser klare forbedringsområder, spesielt når det gjelder trasévalg, forenkling og fysisk kapasitet, tror jeg helgas prestasjoner speiler omtrent det nivået jeg har inne pr i dag, og da kan man ikke annet enn å være rimelig fornøyd. Nå skal man selvsagt ikke helt glemme hjemmebanefordelen ved å løpe i norsk terreng, men resultatmessig var helga også – selvsagt om man ser bort fra VM mellomdistanse i fjor – den beste i nyere tid. I fjor lå jeg mye og vaka rundt +/- 10.plass med gjennomsnittlige gjennomføringer i verdenscupen, så plasseringssifferrekka 4-6-4-2 i helga må kunne tolkes som et steg i riktig retning.

Etter VM har jeg brukt en del tid på å evaluere og prøve å finne ut av hvorfor jeg ikke lyktes helt som jeg hadde ønska der. Og egentlig har det vel vært en evaluering av hele sesongen, i og med at det som skjedde i VM strengt tatt bare var en bekreftelse på en trend som har vart siden i vår. Resultatet er at jeg har funnet både noen mulige årsaker og idéer til hvordan jeg skal forbedre meg. Men det får jeg heller skrive mer om seinere. For sesongen er langt fra over, og selv om noen av forbedringsområdene jeg har sett meg ut vil kreve tid å jobbe med, håper jeg jo at noen av justeringene skal gi bedre resultater allerede nå i høst.

Høydepunktene i det som er igjen av o-sesongen, er helt klart verdenscupen i Østfold neste helg og NM-uka på Vegårshei et par uker seinere. Men allerede sist helg stod en NM-distanse for tur. På Modum i 2008 hadde jeg heldigvis ingen anelse om at det skulle gå 10 år før jeg stod på startstreken i NM ultralang neste gang. Men det ble fasiten etter først et par år med akillesproblemer, deretter noen år hvor kroppen absolutt ikke var med på den slags fysiske utskeielser, og så noen sesonger hvor jeg nok kunne tatt sjansen på å løpe, men hvor jeg valgte å holde meg på den sikre sida og vente til treningsgrunnlaget var på plass. Det var det vel strengt tatt i fjor, men da gikk mesterskapet under ei uke før verdenscup og VM-samling i Latvia, så da ble det å vente et år til. Men sist søndag stod jeg altså endelig på startstreken igjen på Høydalsmo. Jeg må si jeg var ganske spent på hvordan jeg ville stå distansen, spesielt etter å ha fått det veldig tungt siste del av langdistansen i VM. Jeg kan vel heller ikke si at jeg hadde tidligere ultraerfaring friskt i minne, og prøvde derfor å fritte ut Hans Gunnar Omdal for flest mulig tips og gode råd kvelden før.

Hvordan løpet gikk kan man lese mer om her. Kort oppsummert ble det et av de bedre løpene i år, selv om noen veivalgsfeil og småbommer inn i postene selvsagt trekker ned. Jeg valgte å løpe veldig kontrollert fysisk den første timen, samt at jeg var veldig påpasselig med å få i meg drikke og næring underveis. Dermed kom jeg i mål med følelsen av at jeg kunne pressa meg noe hardere underveis – men en hardere åpning kunne jo fort gitt en tyngre avslutning, så det er langt fra sikkert at dette hadde resultert i ei bedre sluttid. Og jeg er også selvsagt veldig fornøyd med at løpet holdt til seier og NM-gull. Selv om jeg sannsynligvis må opp ytterligere noen hakk både fysisk, teknisk og taktisk for å lykkes internasjonalt, var dette helt klart et steg i riktig retning i forhold til tidligere langdistanser i år.

Jeg, Øystein Halvorsen (som vant H21 sist det var lang-NM (ultralang) på Høydalsmo) og Sebastian Daland (som ble nr.2 i H19-20). Foto: Ingvild Mulen.

Fra årets (hittil) lengste konkurranser var det, etter noen rolige dager, tid for årets hittil kortest og samtidig også min debut i VABIKs terrengkarusell. Ukas løp gikk i Jegersberg og bestod av 4,2 km på sti og noe grus. Man kan løpe både med og uten tidtaking, og startene med tid foregår i selvvalgte puljer med 3 minutters mellomrom. Både fordi det passa best denne dagen, og fordi det stod på nettet at det kunne være mye trengsel i de første puljene, valgte jeg å starte relativt seint. Etter å ha observert løpet i går, tror jeg imidlertid jeg vil gå for en tidlig start neste gang: Både fordi det stort sett er da de beste starter, og fordi det ikke så ut til å være problematisk mye folk på hver start. Men selv om det i stor grad ble et sololøp for min del, der de jeg passerte underveis løp betydelig saktere, gjorde kampen mot klokka at det likevel ble ei god hardøkt med litt ekstra trøkk i forhold til ei vanlig treningsøkt. Med tida 18.15 var jeg 6 sekunder bak Trine Mjåland som vant, så det kunne jo blitt en artig duell om vi hadde starta i samme pulje – men det får bli en annen gang.

De neste dagene er planen å holde treningstrøkket brukbart oppe fram til tirsdag, og så ta en par lette dager for å få overskudd til verdenscupen som innledes med langdistanse neste fredag, før det er tid for prolog og jaktstart lørdag og stafett søndag. De to sistnevnte løpene sendes for øvrig på NRK, jaktstarten fra kl.17.00 lørdag og stafettene kl.10.00 på søndagen.

For andre gang i karrieren endte VM i total skuffelse. Forrige gang var i Sverige i 2004, i en sesong som forøvrig var frustrerende lik 2018-sesongen hittil. Der det teknisk og fysisk ikke er noe som tilsier at jeg ikke skal klare å prestere minst på nivå med fjorårssesongen, men hvor jeg bare helt unntaksvis får det ut i konkurranser.

Mer om løpene kommer jeg til å legge ut i kartarkivet i løpet av et par dager. Men kort oppsummert var plasseringsserien 8 – 4 – 11 på mellom – stafett – lang helt klart noe under det jeg hadde håpa på. Og framfor alt er jeg misfornøyd med egne prestasjoner. 80-90 % av løpet på medalje-/topp 6-nivå (hhv mellom/lang) holder selvsagt ikke når de resterende 10-20 % ikke likner grisen. På langdistansen har jeg nok litt å hente også på taktisk gjennomføring (veivalg, disponering av løpet, drikke-/næringsinntak), men ellers følte jeg at teknikk og fysikk helt klart var gode nok til å løpe på samme nivå også på de siste prosentene av løpet. I stedet ødela jeg for meg selv ved å la usikkerhet påvirke avgjørelsene mine i altfor stor grad.

Jeg skal selvsagt gjøre mitt beste for å komme sterkere tilbake ved neste korsvei, men inntil da kan kan jeg bare beklage til de som trodde på meg og heia på meg, og spesielt til de som har brukt tid og ressurser på å hjelpe meg i forberedelsene. Gode hjelpere er gull verdt, men dermed føles det jo også ekstra tungt å ikke klare å levere.

Oppdatert: Kart med veivalg og kommentarer i kartarkivet.

VM begynner nå for alvor å nærme seg. Om ei uke er mesterskapet allerede godt i gang, selv om det fortsatt vil drøye enda to dager før jeg selv skal i aksjon på mellomdistansen, og ytterligere to dager til stafetten. Etter at samlinga og VM-testløpene i Latvia var over for snaut 3 uker siden, har hovedfokus vært på å bli best mulig forberedt til disse to løpene.

Etter testløpene la jeg først inn et par rolige dager for å sikre at overskuddet var greit. Den neste halvannen uka var fokus på mengdetrening. De lengste turene foregikk stort sett på sykkel og rulleski, mens hardøkter, o-økter og noen kortere langturer foregikk på beina. Denne måten å trene på er noe jeg har lyktes bra med tidligere i karrieren, og som jeg har gått mer og mer tilbake til nå i sommer. Men treninga mi generelt, og om dette er noe jeg kommer til å fortsette med, vil jeg heller skrive mer om seinere. I løpet av mengdeperioden hadde jeg totalt 5 hardøkter, hvorav 3 på kart. En av disse var en o-intervall med Andrine Benjaminsen på Konnerud. I tillegg til ei generelt bra økt med et visst snev av VM-relevans, fikk jeg der også ei økt med litt stafettfokus, noe det kan være vanskeligere å få lagt inn i øktene man trener alene.  4 av 5 økter var kontrollerte omkring terskel, mens jeg også hadde en hardere bakkeintervall etter oppskrift fra «gamle dager»: 6*4 minutter med 3 minutters pause, der jeg kjørte jevnt hardt de to første dragene og så opp mot maks siste halvdel av de fire siste. Målet var å komme ut av denne perioden med mye god trening i beina, men samtidig med nok overskudd til å få gjennomført neste fase av treningsplanen med god kvalitet.

«Neste fase» er altså det jeg har gjort denne uka, der fokuset ikke har vært på mengde, men derimot på å få kjørt gode, tøffe hardøkter. Tirsdag og lørdag stod det mellomdistansetestløp på planen, mens jeg torsdag løp et lokalt terrengløp, Espe rundt, på Birkeland. Dette er egentlig et genialt konsept, med ei fast løype som løpes hver torsdag fra påske til elgjakta. Jeg har lenge hatt lyst til å løpe dette løpet, spesielt siden det er ei løype som burde passe bra for o-løpere, med 7,05 km hovedsaklig på småstier og nok av både opp og ned underveis. Løyperekordene vitner da også om dette, der Hans Gunnar Omdal har herrerekorden (28.51) og Fanny Horn Birkeland damerekorden (33.38).

Løypa i Espe rundt:

Uten å ha løpt løypa før, hadde jeg selvsagt egentlig ikke peiling på om løyperekorden var et realistisk mål, men jeg hadde jo et håp om å være i nærheten. Tørre og fine forhold var det iallfall, men temperatur i helt øvre ende av 20-tallet kunne derimot ikke sies å tale til fordel for de gode tider. Og etter å ha løpt et jevnt greit løp, alene fra rundt 1,5 km, der jeg merka at det ble tøffere å holde tempoet siste del, men heldigvis ikke gikk på noen helsprekk, kom jeg inn på tida 34.29. Det er jeg greit fornøyd med, forholdene tatt i betraktning, og hva jeg kunne klart i kjøligere vær gidder jeg ikke å spekulere i nå, men håper derimot å få testa det i praksis seinere i høst.

De to mellomdistanseøktene denne uka ønska jeg å gjøre mest mulig konkurranselike. Det beste ville selvsagt vært å hatt noen virkelige o-løp å delta i, men siden det ikke er flust med o-løp i området på denne tida av året, ble løsningen å få til to økter med en ramme som simulerte de aspektene ved o-løp jeg ønska å trene på. Dette betydde blant annet at jeg prioriterte løyper av riktig karakter og lengde, og med skikkelige postmarkeringer, framfor at terrenget på død og liv skulle være mest mulig VM-relevant. For å få opp den rette spenninga før start, brukte jeg forberedelser som det viktigst virkemiddelet. Jo mer innsats jeg legger i ei økt, jo viktigere føler jeg at økta er, som hovedregel. På dette punktet hjalp det selvsagt også mye å minne seg selv på at dette var de to eneste og siste fullskala treningsmulighetene jeg hadde igjen før VM. Og selv om det selvsagt er vanskelig, og egentlig ikke et mål i seg selv, å simulere en VM-situasjon fullt ut, følte jeg iallfall at jeg klarte å få til omtrent det jeg hadde håpa på disse øktene, og at de sånn sett ble to veldig gode og nyttige gjennomkjøringer.

Den første mellomdistansen løp jeg på Vegårshei, i ei av treningsløypene til NM. Den kunne vel dermed selvsagt ikke sies å være spesielt relevant terrengmessig, men det er jo heller ikke bortkasta med ei ny NM-relevant økt i banken. Til den andre mellomdistansen var jeg så heldig å få spesiallaget ei økt i Agders Baltikum, også kalt Birkeland, noen kilometer sør for der jeg løp siste økta før VM i Estland i fjor. Her har terrenget faktisk en del fellestrekk med det man kan møte i det virkelige Baltikum, med jevnt over fin bunn, men vegetasjon som gir svært ulike grader av framkommelighet og sikt. Steinstørrelsen på kartet var tidvis også i nærheten av latvisk nivå, men her er det fortsatt litt «å lære» fra originalen i øst.

Men nå er denne fasen av VM-planen også historie, og neste del av planen er nå noen helt rolige dager for å samle overskudd og få full effekt av den treninga som er lagt ned. Dette er faktisk en av de mest krevende fasene reint mentalt, idet man må prøve å beholde trua på at man nå faktisk blir bedre av å ikke trene. Men samtidig får jeg nå også mer tid og overskudd til å jobbe med VM-kartene og mentale forberedelser, etter at hovedfokus de siste 3 ukene har vært på best mulig gjennomføring av den daglige treninga.

Den siste drøye uka har jeg tilbrakt i Latvia, først på samling og deretter på VM-testløp med landslaget.

Etter O-festivalen var jeg, som nevnt i forrige innlegg, inne på tanken å gi opp forsøket på å komme til VM i år. Men siden jeg faktisk bestemte meg for å gjøre et forsøk, gjaldt det å bruke treningsdagene i Latvia best mulig. Der hadde jeg dermed et todelt fokus: For det første å lære mest mulig om og bli best mulig til å finne raskt fram i latvisk terreng, og for det andre å bygge mest mulig selvtillit inn mot VM-testløpene mot slutten av samlinga. Og selv om langt fra alt var perfekt, klarte jeg å løpe mer stabilt og bedre o-teknisk enn jeg har gjort på en stund, noe som selvsagt var positivt for selvtilliten.

Det første av testløpene på samlinga var en intern stafettest på onsdagen (kart her). Her følte jeg at jeg fikk lagt inn en god VM-søknad, med stort sett trygg og sikker løping, samt at jeg klarte å utnytte muligheter som oppstod underveis til å komme først i mål på begge drag. Samtidig følte jeg meg langt fra sikker på en VM-plass, siden en slik test som dette aldri blir rettferdig i den forstand at man har ulike startutgangspunkt og ulike gaflinger, og dermed høyst sannsynlig bare ville blir brukt sammen med en god porsjon av såkalt skjønn.

Etter et par litt lettere dager for å samle overskudd, var det så tid for testløp på mellom- og langdistanse, arrangert av VM-arrangørene. I lørdagens løp klarte jeg heldigvis å bygge videre på den gode starten fra O-festivalmellomdistanse 2 uker før, og selv om løpet ikke var helt reint, var det iallfall årsbeste på distansen og holdt til seier i denne løypa (kart her).

Dagen etter var det så tid for langdistanse. Etter en oppløftende mellomdistanse var jeg positiv, men skjerpa, før løpet. Men dessverre falt jeg litt tilbake til «gamle synder» med ubesluttsom og usikker løping. Tross at jeg klarte å holde moralen brukbart oppe gjennom løypa, klarte jeg aldri å snu det gale tankesettet, og løpet ble derfor preget av en drøss feil på 15-45 sekunder på grunn av manglende plan, veksling mellom veivalg og denslags, samt en stor feil som alene kosta meg rundt 2 minutter (kart her). Dermed ble det en 7.plass i løypa, som 3. beste norsk løper.

Etter disse prestasjonene (eller mangel på sådanne) ble jeg tatt ut til å løpe mellomdistanse og stafett i VM. Det er jeg selvsagt fornøyd med, spesielt mtp hvordan situasjonen var for et par uker siden. Samtidig er jeg også skuffa over å ikke få løpe langdistansen. Først og fremst er jeg selvsagt skuffa over mitt eget dårlige langdistansetestløp, spesielt siden jeg tror det var små justeringer som skulle til for at løpet hadde blitt langt bedre. Uten langdistansemeritter fra tidligere i sesongen visste jeg jo at jeg sannsynligvis ikke kom med med gårsdagens resultat, men som 3.beste norske løper i uttaksløpet, og med en 5.plass fra langdistansen i WC-avslutningen i fjor, hadde jeg jo et lite håp. Men det er jo bare å registrere at selv om jeg selv synes jeg sliter med å tro på meg selv innimellom, finnes det de som har enda mindre tro på meg, og så må jeg bare prøve å bruke neste langdistansesjanse bedre enn det jeg gjorde i går.

Men først venter altså nå en måned med mellomdistanse- og stafettfokus. I tillegg til å finpusse teknikk og taktikk inn mot disse to løpene, skal jeg selvsagt også prøve å komme i best mulig form fysisk. Tross at jeg måtte levere i disse siste testløpene for å komme med, har jeg tatt sjansen på å spare formtoppinga, og jeg håper dermed å kunne heve formen noen hakk i ukene som kommer.

Målet for O-festivalen var å fortsette den positive trenden fra Venla, og få til årsbeste også på de to individuelle skogsdistansene. Årsbeste på langdistanse ble det (nødvendigvis), mens mellomdistansen ble et løp for glemmeboka.

Ikke helt fornøyd etter mellomdistansen… (foto: Lucie Størmer)

De siste årene, ettersom jeg gradvis har kunnet trene mer igjen og formen har kommet seg steg for steg, har det vært relativt lett å ble ferdig med dårlige løp. Det viktigste er jo tross alt at kroppen fungerer og at man kan ta seg en treningstur (eller andre fysiske utskeielser) omtrent når man selv vil. Men med bedre form kommer også ambisjonene, og det blir dermed vanskeligere og vanskeligere å holde fokus på dette perspektivet. Og når denne sesongen har bydd på stagnasjon, etter 3 år med mer eller mindre kontinuerlig framgang, må jeg innrømme at jeg har hatt mine stunder med både frustrasjon og usikkerhet.

Hva som er årsaken(e) til at det har butta litt denne sesongen, har jeg foreløpig ikke noe fullgodt svar på. Når det gjelder den fysisk treninga, kan det selvsagt ha spilt inn at jeg gikk med lave jernlagre en litt for lang periode tidlig på vinteren, og at februar og mars ble oppstykket av flere runder med sykdom og skader. Men like sannsylig er det nok at treningsbelastningen rett og slett ikke har vært høy nok i forhold til nivået jeg er på nå. Men enda mer frustrerende enn at den fysiske formen i beste fall nærmer seg fjorårsnivå, er den håpløst dårlige og ustabile orienteringa jeg har prestert i år. Og det etter en høst og vinter hvor jeg egentlig har jobba mer systematisk med o-teknikken enn på flere år, og hvor jeg en periode i vinter virkelig følte jeg hadde tatt et steg fra i fjor. Det gikk forsåvidt ikke så verst da jeg kom i gang igjen etter snø og skade i april, men i mai mista jeg flyten totalt, og selv om pila egentlig har pekt litt oppover igjen i juni, er løpinga fortsatt stabilt ustabil, om man kan si det sånn – noe O-festivalen var et godt bevis på.

Langdistansen er jeg egentlig brukbart fornøyd med. Selv om det mangla noen minutter på å kunne kalle løpet virkelig bra, er jeg godt fornøyd med store deler av løpet. Farta burde selvsagt også vært noe bedre, men på kort sikt kan man jo ikke annet enn å godta den farta man har. Og dessuten er det vel bare å innse at det (dessverre) har blitt litt for få langdistanser på meg de siste årene til å beherske distansen helt til fingerspissene. Men årets første langdistanse blir forhåpentligvis ikke årets siste. Kart her.

Mellomdistansen gidder jeg ikke skrive så mye om, bortsett fra at jeg ødela løpet med en totalt idiotisk feil (kart her). Løpet ble også dråpen som fikk begeret til å renne litt over etter en frustrerende vårsesong, og de første dagene etter løpet vurderte jeg sterkt å kutte vårsesongen her og nå. Men etter å ha tenkt litt og vurdert kort- og langsiktige konsekvenser, har jeg landet på å gjøre et forsøk på å kvalifisere meg til VM og, hvis jeg lykkes med det, å skrape sammen det beste jeg kan av form til løpene der. Så får det heller bli en grundig evaluering i etterkant, som forhåpentligvis kan resultere i ny framgang på litt lengre sikt.

Etter å ha avbrutt samlinga i Latvia for drøyt to uker siden på grunn av en vond hæl, dro jeg hjem for å få sjekka opp skaden hos fagfolk. Det viste seg heldigvis «bare» å dreie seg om en irritasjon rundt festet til akillesen, og etter ei uke med alternativ trening kunne jeg prøve meg på litt løping igjen. Alternativ-uka ble forøvrig brukt til å sette ny mengderekord i «moderne tid». Nå er forsåvidt ikke mengde noe mål i seg selv (innholdet er viktigere, selv om innholdet selvsagt også må ha riktig mengde), og jeg trente ikke mer enn det som vel kunne være ei standard grunntreningsuke for noen år tilbake, men samtidig er slike «rekorder» for meg også små milepæler som holder liv i håpet om at det fortsatt kan være mulig å trene på topp internasjonalt nivå igjen.

Løpsopptrappinga gikk denne gangen heldigvis over all forventning, og tidlig i forrige uke tok jeg avgjørelsen om å dra til Finland for å løpe Venla. Der hadde vi, i motsetning til på 10mila hvor vi hadde mikslag med to andre Sørlandsklubber, i år reint klubblag. Med god spredning både i erfaring og alder, var hovedmålet til laget å fullføre og at alle skulle ha det gøy underveis. Jeg skulle løpe 1.etappe, og i tillegg til at jeg selvsagt ønsket å gjøre en bra jobb for laget, var løpet en viktig formsjekk etter en delvis trå vår formmessig. Hvis bein og o-teknikk fortsatt befant seg på gjennomsnittsnivået for mai, ville jeg rett og slett ha alvorlig dårlig tid til VM-granskningsløpene om snaut 3 uker.

Igjen ble jeg imidlertid positivt overraska, og etter et solid løp med kun mindre feil, kunne jeg løpe først inn til veksling, rundt 20 sekunder foran Alfta ÖSA. Kart her. Så vidt jeg vet nådde vi også lagmålet vårt, og vi kom i mål på en 625.plass. Erfaringsmessig skal man imidlertid ikke hause opp et slikt løp altfor mye: I tillegg til at man ikke møter de aller beste løperne på 1.etappe og at jobben for mange av tetlagene er å være med (ikke nødvendigvis først), har jeg flere ganger erfart at løp jeg presterer i stafetter ikke alltid er representative for det generelle nivået mitt. Men i forhold til sesongen hittil var dette helt klart et steg i riktig retning.

Nå venter ei middels treningsuke hjemme, før jeg til helga setter kurs for Bærum og O-festivalen (apropos Bærum, presterte en av reporterne på TV-sendinga fra Venla å betegne meg som tidligere landslagsløper fra Bærum. Med fare for å bli beskyldt for å sette folk i bås, ble jeg, som opprinnelig drammenser, selvsagt mest fornærma over sistnevnte: Å blir assosiert med Bærums-sossen (men til mitt forsvar skal sies at jeg var så heldig å vokse opp i et miljø der «soss» var et skjellsord og man burde ha en god unnskyldning for å gå i merkeklær (det gikk til nød hvis de var arvegods), og der Bærum var selve kroneksempelet på et sossested)). Der er planen å løpe lang- og mellomdistanse, og det blir spennende å se om jeg klarer å overføre den positive tendensen fra helga også til individuelle løp.

Den siste halve uka har jeg tilbrakt i Sigulda i Latvia, på VM-samling med det norske landslaget. Nå er jeg dessverre tilbake i Norge igjen – «dessverre» fordi samlinga egentlig varer til søndag og det absolutt ikke var planen å dra hjem tidligere.

Samlinga startet mandag med ei rolig introøkt etter ankomst. Allerede tirsdag morgen var det så klart for det første av 3 granskningsløp for VM på denne samlinga. Mellomdistanse stod på planen, men dessverre klarte jeg ikke å avlevere noen særlig overbevisende VM-søknad. Riktignok løp jeg bra teknisk i deler av løypa, men med en stygg parallellfeil på drøye minuttet, 3 steder hvor jeg tapte 20-40 sekunder på feil vei-/trasévalg og generelt lav fart (delvis fordi kroppen fungerte dårlig i varmen, men unnskyldninger teller jo ikke på resultatlista samme hvor «gode» de er), ble totalen ikke spesielt bra (kart her).

Jeg var dermed ikke altfor offensiv før stafettgranskningsløpet dagen etter, men klarte likevel etter hvert å snakke meg selv brukbart opp i forkant av økta. Den ble gjennomført som to runder med «styrt stafettstart», dvs at vi ble sendt ut alene/i grupper med litt mellomrom, og fikk vite når vi skulle ut ca. 2 min i forkant. Her fikk jeg heldigvis til en bedre totalgjennomføring enn dagen før, selv om ett dårlig strekk pr. runde trekker ned. Jeg var også letta over å merke at jeg hang brukbart med fysisk, og at den lave farta dagen før nok i stor grad kunne tilskrives kombinasjonen av at det var hakket varmere enn hjemme og at jeg nok drakk litt for lite før start (kart her).

Med framgang både fysisk og teknisk, så jeg nå fram til noen rolige økter med anledning til å terpe både trasévalg og retningsløping før det siste granskningsløpet på langdistanse. Torsdagen starta imidlertid med bekymring over et vondt øye, som tydeligvis hadde hatt nærkontakt med en kvist dagen før. Heldigvis funka det greit å løpe med linser, og bekymringen over at dårlig syn skulle ødelegge kvaliteten på øktene, avtok raskt. Men denne bekymringa ble dessverre avløst av økende bekymring over en vond hæl. Og da teorien om at det gjaldt et skoproblem ble avkrefta av at det var like vondt å løpe med joggesko på andreøkta som det hadde vært med o-sko tidligere på dagen, var det bare å innse at det høyst sannsynlig ikke ble noen langdistanse på meg dagen etter. Og etter litt mer konsultasjon av fagfolk var det bare å innse at det mest fornuftige ville være å sette kursen hjemover til noen dager med avlasting og alternativ trening. Så nå er det bare å fordrive tida med de to sistnevnte syslene iallfall fram til jeg får skaden nærmere undersøkt på mandag.

Deretter blir forhåpentligvis fokus å bli helt kvitt skaden og komme i brukbar form til neste VM-samling om en drøy måned. Der venter også de 3 siste og avgjørende granskingsløpene før VM-uttaket. Jeg hadde selvsagt håpet å levere en god VM-søknad allerede denne uka, men nå blir det løpene i Latvia om en drøy måned som blir avgjørende for min del. Jeg innser at det kan bli tøft å komme med, siden flere løpere foreløpig har levert langt sterkere VM-søknader enn meg. Men jeg har på ingen måte gitt opp, og skal uansett gjøre et skikkelig forsøk på å overbevise ved neste anledning. Men først har jeg altså et, forhåpentligvis ikke altfor alvorlig, hælproblem som må løses.

Etter en periode med treningsfokus krydra med deltakelse i noen lokal løp og karuselløp, så jeg på Pinseløpene som en fin anledning til å komme litt mer i konkurransemodus igjen og få en status på formen. Jeg la imidlertid ikke inn noen spesiell oppladning til løpene, og delvis av den grunn valgte jeg å løpe bare det første og det siste løpet.

Etter Tiomila har jeg ikke vært helt i flytsonen o-teknisk. Det starta muligens med ei økt hvor jeg var litt for opptatt av å løpe fort, og dermed tok meg for liten tid til å orientere. Etter hvert har det så blitt mye negativ tilbakemelding til meg selv i skogen, usikkerheten har vokst, og dette har satt mer og mer preg på orienteringa mi. Før Pinseløpene var jeg riktignok egentlig ganske positiv etter et rimelig bra karuselløp tirsdagen før, men endte i stedet opp med årets (hittil) dårligste løp (kart her).

Det eneste positive med dette løpet var vel egentlig at jeg innså at jeg måtte ta grep. Heldigvis, om man kan si det sånn, har jeg vært borti tilsvarende situasjoner tidligere. Jeg vet derfor at det ofte fungerer for meg å gjøre det jeg kaller «å late som jeg kan det». Ut fra den treninga jeg har gjort, burde jeg jo kunne orientere. Men fordi det i slike situasjoner er vanskelig å overbevise seg selv om dette (løpet på lørdag var jo f.eks. ikke et spesielt overbevisende bevis), fungerer det bedre å si til meg selv at jeg skal orientere som om jeg har full kontroll og er på rett vei, og så får jeg heller bomme hvis det viser seg at jeg likevel ikke er god nok. Rett og slett gi litt mer blaffen i konsekvensene, som jo egentig ikke kan sies å være spesielt alvorlige (selv om det selvsagt alltid er kjedelig å bomme). Og denne tilnærminga fungerte heldigvis denne gangen også, og mandagens løp var et stort steg i riktig retning, selv om det stadig er litt å jobbe med før det blir virkelig bra.

Nå nærmer det seg årets første VM-samling i Latvia, med innlagte testløp for VM. For min del blir det viktig å få til gode prestasjoner der, siden jeg valgte å droppe kappløpet om en EM-plass. Jeg har trent mer eller mindre som planlagt etter påske, men det er alltid spennende å se om treninga også gir ønsket resultat. Jeg er også litt spent på om totalbelastningen har vært riktig. Etter nullpunktet for 4 år siden har jeg gradvis økt treningsbelastningen, og for hvert steg oppover er det alltid spennende å se om kroppen er med på notene. Og jeg er nå kommet til et punkt der man ikke lenger kan trene med overskudd hele veien om man skal ha ytterligere framgang. Dette gir jo litt større mulighet for å feile, og jeg må si jeg av og til savner en måler som kan si meg hvor jeg egentlig ligger på slitenhetsskalaen. Men nå høres det sikkert ut som jeg har trent helt på toppnivå i det siste – dit er det nok fortsatt et stykke igjen. Men håpet er jo at et lite steg opp treningsmessig fra i fjor også skal gi et lite steg opp formmessig.

Eller, egentlig burde vel rekkefølgen i overskriften vært omvendt: Ei god treningsuke og KM mellomdistanse, for selv om det alltid er morsomt å kjempe om edelt metall, var det førstnevnte som var aller viktigst i forrige uke.

Men hva kjennetegner ei god treningsuke? Pr. nå er jeg inne i en periode med fokus på grunntrening, og da er selvsagt et visst volum på treninga av betydning. Men det aller viktigste for meg er å få gjennomført nøkkeløktene på en bra måte, og sist uke var dette framfor alt de o-tekniske øktene, samt ei intervalløkt på grus.

Intervalløkta kjørte jeg i lysløypa i Baneheia, og hvert drag bestod av ca. 7 1/2 min rundt terskelfart. Runden jeg løp er småkupert første del, deretter et parti med stigning, før den flater ut de siste par hundre meterne. Jeg har ikke løpt allverdens mange økter av denne typen etter skaden i vinter/vår, og merker at denne kombinasjonen av underlag og bevegelsesform før øyeblikket ikke helt kan kalles hjemmebane. Men det pleier jo å hjelpe å trene, så forhåpentligvis bedrer både fart og følelse seg etter hvert.

Når det gjelder de o-tekniske øktene, er jeg også i grunntreningsmodus om dagen. Effektiv orientering dreier seg jo, litt enkelt sagt, om å ligge på forskudd så man hele tiden vet hvor man skal, og så komme seg «dit» på raskest mulig vis. For å klare dette tror jeg mye handler om å ha de rette «verktøyene» tilgjengelig, og så bruke riktig verktøy til riktig tid. O-teknisk grunntrening dreier seg for min del mye om å utvikle og finslipe verktøyene – mens siste fase inn mot konkurranser har mer fokus på å time bruken av dem. Fokus denne uka var framfor alt på verktøyet «forenkling», som ikke nødvendigvis dreier seg om å bruke færrest mulig detaljer å orientere på, men vel så mye om å kjapt se struktur og mønster i terrenget, samt å bruke de riktige, og tilstrekkelig mange, detaljer, verken mer eller mindre. Sist uke hadde jeg 4 økter på kart: 2 i rolig tempo, der fokuset på forenkling var tydelig gjennom temaene karthusk/selvtegning av kart og ei rein karthuskøkt. At det ble karthusk på den andre økta, var nok mye fordi karthuskdelen ikke gikk så bra på den første, men jeg tror også dette er en bra måte å trene forenkling og kartblikk på, både fordi det er lettere å huske strekk hvis man klarer å se struktur i terrenget og lage en enkel plan, og fordi man er nødt til å se «aktivt» og konstruktivt på kartet når man i utgangspunktet bare har lov til å se på hvert strekk én gang. I tillegg føler jeg man får trent på å løfte blikket, fordi man rett og slett ikke har noe kart å se ned på, samt å stole på planen man har lagt (fordi man selvsagt ikke har lov til å konsultere kartet bare fordi man blir litt usikker).

I tillegg til de to rolige øktene løp jeg Sørlandskarusellen som ei terskeløkt, og, som nevnt i innledninga, KM mellomdistanse i «fri fart». Med referanse til det jeg skrev litt tidligere, at orientering dreier seg om å vite hvor man skal og så komme seg dit raskest mulig, hadde jeg nok på KM mellom litt i overkant mye fokus på «komme seg dit raskest mulig» uten at grunnlaget «å vite hvor man skal» alltid var helt til stede. Kort sagt tok jeg meg ikke alltid tid til å få en skikkelig grunnretning i kroppen, noe som viste seg å gi straff som fortjent. Løpet var riktignok langt fra noen katastrofe, men det må noen småjusteringer til ved neste anledning for at jeg skal kunne si meg helt fornøyd.