Sist helg var jeg i Sverige og løp Tiomila. Planen var egentlig bare å løpe førsteetappen i Damkavlen, men da jeg ble spurt om jeg var interessert i å løpe en kort nattetappe for herrelaget, fikk jeg en utfordring det var vanskelig å si nei til. Jeg takket derfor ja, forutsatt at jeg fikk lov til å spare litt krefter i Damkavlen ved å redusere litt på tempoet der. Noen vil sikkert si at jeg burde klare to o-løp på ei helg, men det var spesielt tre grunner til at jeg ville unngå dette denne gangen: For det første fordi løpene gikk med bare 12 timers mellomrom og uten ei god natts søvn mellom, for det andre fordi tempoet selvsagt ville bli en av mine store utfordringer på nattetappen, og jeg derfor ønsket å stille med friskest mulig bein, og for det tredje fordi jeg pga en litt trøblete seinvinter og vår generelt var litt usikker på form og løpsgrunnlag. I tillegg ville det jo faktisk mest sannsynlig bli morsommere for juniorjentene på etappene etter meg å løpe ut litt lenger bak framfor potensielt nær teten i stafetten, og jeg håpet også å minimere den økte sykdomsrisikoen ved å tilbringe natta løpende i skogen framfor i senga, ved å ha en litt mindre belastning i kroppen fra dagen før.

Helga startet med to dagers precamp torsdag og fredag, der jeg fikk et inntrykk av terrenget, og fikk lufta lykta litt og bekreftet at jeg iallfall ikke helt hadde glemt hvordan man finner fram om natta. Kart fra øktene her, her og her.

Så var det klart for damestafett. Laget var et Agder-mikslag (KOK, SSOK og Hisøy), og bestod av 3 juniorer og 2 veteraner. Jeg løp den første etappen, og etter litt mer stressmestringstrening enn planlagt før start (les mer her), kom jeg av gårde og gjennomførte omtrent som planlagt. Jeg prøvde å løpe offensivt teknisk, samtidig som jeg holdt litt igjen på farta, spesielt i motbakkene. Ved veksling var jeg nummer 56, drøyt 6 minutter bak, og etter solid gjennomføring av de andre jentene, endte vi til slutt på en fin 154.plass.

Så gjaldt det å komme seg tilbake til overnattinga, spise middag, kikke litt på damestafett og så komme seg i seng. Jeg er ikke allverdens god til å sove på uvante tidspunkter, men har trua på at det tross alt er ganske god hvile i å ligge i senga med øynene lukka. Og noe søvn ble det tydeligvis – jeg sov iallfall da klokka ringte 22:45. Etter å ha fått på meg klær og i meg mat, satte jeg så kurs mot arena sammen med 5.etappeløper Marius. Selv skulle jeg løpe 6.etappen.

Etter en veldig god innledning av Luis på 1.etappe, gikk det litt mer varierende for laget på de neste etappene, og da jeg løp ut var vi nede på en 40.plass, drøyt 47 minutter bak teten. Jeg løp ut uten øyekontakt med andre lag, og gjennomførte en stort sett sikker og god etappe uten, så vidt jeg vet, å se noen andre 6.etappeløpere (kart her). Ved veksling var jeg nummer 39, mens laget til slutt endte på en 47.plass, noe vi ikke kan si oss spesielt fornøyd med. Min egen etappe er jeg riktignok greit fornøyd med, og med denne nattas utgangspunkt, form og forberedelser, var det nok sånn omtrent det jeg var god for. Jeg hadde selvsagt håpa å gå ut i et felt og bli utfordra mer på fart, teknikk og stafettaktikk, men jeg var selvsagt også hele tida klar over at man må ta det utgangspunktet man får, og dermed innstilt og forberedt på å gjøre det beste ut av dette uansett. Så får vi se om det blir noen «neste gang» hvor jeg kanskje kan møte noen av disse utfordringene – det var iallfall en opplevelse som frista til gjentakelse.

Denne uka var landslaget (A-gruppa og Frøene (eller Next Generation skog som det heter på delvis utenlandsk)) pluss EM-uttatte skogsløpere samlet i Fredrikstad. Jeg var først litt usikker på å dra på samling når jeg ikke skal løpe EM. Men siden beslutningen til slutt føltes så opplagt og riktig som den gjorde, føltes det også helt greit å dra på samling, og jeg så fram til gode økter i bart terreng. Jeg deltok fra onsdag til fredag, og fikk med meg gjennomløping av EM-test mellomdistanse, o-intervall, en dårlig gjennomført postplukk og en bra gjennomført postplukk. Jeg synes disse øktene ga meg et godt bilde av hva jeg må jobbe med framover, og merker at spesielt retningsløping og blikkbruk må drilles bedre, selv om det absolutt ikke er krisedårlig pr. nå. I tillegg var det hyggelig å treffe igjen de andre løperne og se at EM-løperne virka i godt humør og klare for mesterskap i Sveits om 3 uker.

Etter samlinga dro jeg for å besøk foreldrene mine i Drammen, men lørdag tok jeg en snartur ned til Østfold igjen for å løpe Vårspretten. Her gjennomførte jeg et greit løp med dagens utgangspunkt. Det er litt å plukke på både o- og løpsteknisk, samtidig som den generelle løpsformen må bedres, men jeg synes totalt sett løpet var et nytt steg i riktig retning. Så selv om resultatet og kilometertida bekreftet at det ikke er internasjonalt nivå over det jeg driver med om dagen, synes jeg utgangspunktet virker lovende dersom jeg får trent bra de neste ukene.

Nå er jeg på vei hjem igjen, og den neste halvannen uka er planen solid grunntrening på hjemmebane, før jeg setter kurs for Sverige og Tiomila. Selv om vi ikke har et lag som kan blande seg i toppen der, er dette en konkurranse jeg ser fram til og et av vårens høydepunkt.

EM i Sveits i begynnelsen av mai var egentlig et av sesongens prioritet 2-mål, bak prioritet 1-målet VM i Latvia i august. Men denne helga går uttaksløpene til EM uten meg på startstreken.

Årsakene til dette er flere, men hovedårsaken er at jeg etter sykdoms- og skadeproblemene i februar og mars har kommet på etterskudd med form og trening. EM er ikke konkurranser man stiller opp i uten å ha et tilstrekkelig nivå inne, og i stedet for en desperat jakt på EM-billett og form den neste måneden, har jeg valgt å heller fokusere på å komme i bra trening igjen og få lagt et godt grunnlag fram mot VM i august. Om dette lykkes får vi se når den tid kommer, men foreløpig føles det som en veldig riktig beslutning.

Det er selvsagt ikke forbudt å løpe EM-uttaksløp selv om man ikke har EM-ambisjoner. Men i opptrappingsplanen jeg følger for øyeblikket kommer egentlig disse løpene 1-2 uker for tidlig, og jeg har derfor nå valgt å kjøre lavest mulig risiko ved å holde meg til denne planen. Dermed ble det i stedet klubbtrening i Høvåg i dag. Det ble aprils andre forsøk på å løpe fort i terrenget. Det første forsøket var ikke spesielt vellykka, men heldigvis hadde ei uke og to terrengøkter bedra forutsetningene litt siden forrige forsøk, og selv om det fortsatt mangler en god del på form og fart, kjentes det endelig ut som om jeg løp orientering igjen. Kart fra økta her.

Forrige uke skulle jeg egentlig vært med landslaget på EM-samling i Sveits. Men siden jeg for øyeblikket verken har prestasjonsnivå eller trening som egner seg på et landslag, var det en enkel beslutning å bli hjemme fra denne samlinga. Men siden jeg faktisk begynner å kunne løpe en del, og det fortsatt er en del snø her i Kristiansand, ble jeg med på første del av KOKs påskesamling i Rogaland. Samlinga skulle egentlig vært i Moss, men siden snøforholdene var mer gunstige mtp o-løp i vest, ble samlinga flytta til Ålgård og omegn.

Planen var å løpe ei økt om dagen, og det ble også fasiten. Lørdag starta samlinga med ei postplukkøkt i Vagleskogen. En liten, men fin skog, og ei økt som ga god anledning til å terpe postrutiner. Søndag starta dagen med ei økt i Njåskogen. Jeg løp økta som ei moderat hardøkt, den første av «godkjent» lengde til å kunne kalles ei skikkelig økt av denne typen (40 min). O-teknisk gikk det ok bortsett fra noen konsentrasjonsglipper mot slutten. Løpsformen kunne vel ikke akkurat kalles god, men det var iallfall gledelig at ryggen som har plaga meg noen uker nå, endelig begynner å komme seg. Kart kommer i arkivet 4.april. På ettermiddagen gikk jeg en kort «restitusjonstur» i deler av løypa de andre skulle løpe Tiotestløp i seinere på kvelden. Mandag avslutta jeg samlinga med korridor og postplukk i Sørmarka, før jeg satte kursen hjemover.

Alt i alt ei kort, men bra, samling for min del. Jeg har nå fått noen introøkter i mer eller mindre kontinentalt terreng de siste ukene, og siden beina også begynner å bli klar for det, ser jeg nå fram til å komme meg ut i nordisk terreng igjen også. Men de fleste steder er det jo litt snø som må vekk først, da… Uansett begynner det å likne noe treningsmessig igjen, og selv om løpsformen pr nå er temmelig laber, er det veldig oppmuntrende å faktisk kunne gjøre noe med dette igjen. Planen for de neste par ukene er å fortsette å trappe opp løpinga, både ved å løpe litt mer, litt fortere på noen av hardøktene og utvide repertoaret mtp underlag.

I helga var jeg med klubben på tur til Nordjysk 2-dages. På forhånd var jeg svært spent på hvordan spesielt ryggen ville fungere til løping på litt mer ujevnt underlag. Samtidig var jeg også spent på hvordan o-teknikken ville sitte etter over en måned uten trening med kart i handa.

Helga starta med fortrening i Ålbæk klitplantage, der jeg starta med å gå første halvdel av økta, før jeg økte farta til løp siste halvdel. Men «jogg» var nok egentlig en mer riktig betegnelse enn «løp», for ryggen var absolutt ikke god. Etter økta var jeg nok også litt for ivrig med mobilitetsøvelser på allerede sliten muskulatur, og ryggmuskelen gikk totalt i forsvarsmodus (les: krampe) resten av dagen. Andreøkta var uansett planlagt på spinningsykkel i stedet for nattløp pga kneet, så den økta fikk jeg iallfall gjennomført etter planen likevel.

Lørdag var det tid for langdistanse. Planen var å løpe rolig så langt jeg kom på ca. 1 time, men etter gårsdagen var jeg forberedt på at ryggen ikke ville fungere i det hele tatt. Men heldigvis gikk det bedre enn frykta, faktisk så bra at jeg kom meg gjennom hele løypa på en drøy time. Og, best av alt: Ryggen kjentes heller bedre enn verre ut i etterkant.

Søndag tok jeg derfor sjansen på å legge inn de 25 minuttene med moderat løping som stod som neste trinn i løpsopptrappinga etter kneskaden. Ut fra løypelengde og beregna kilometertid starta jeg derfor med å løpe rolig de første snaut 10 minuttene av løpet, før jeg økta farta noe. Å si at det gikk smertefritt, er å ta i litt, men det gikk iallfall greit nok. Og selv om det ble litt smårusk o-teknisk spesielt siste del av løypa, er jeg også veldig fornøyd med at o-teknikken fløyt så bra som den gjorde etter en lang pause. Men det gjorde det jo selvsagt litt enklere at tempoet ikke var så høyt.

Etter ei helg som etter hvert viste seg å bli et skritt i riktig retning, var jeg klar for å dra hjem og fortsette den positive trenden. Men allerede på vei til ferga begynte jeg å merke at noe ikke var helt som det skulle. Og, hvis noen la merke til det, kan jeg nok ha blitt mistenkt for å være ekstremt lite sjøsterk som begynte å spy allerede før ferga hadde lagt fra kai i Hirtshals – og det på en dag uten spesielt mye vind. Uansett ble hjemturen tilbrakt pendlende mellom toalettet og en nærliggende sofa, og gårsdagen ble tilbrakt på sofaen hjemme.

Formen begynner å komme seg nå, og jeg har håp om å komme i gang med litt fysisk fostring igjen i morgen. Men uansett var det lite velkomment med en nytt avbrekk i treninga generelt og i opptrappinga etter kneskaden spesielt. Men jeg har jo allerede forstått ei stund at vårsesongen ikke blir helt etter plan A, så fokus nå er å få orden på helsa og få lagt et godt grunnlag for å få mest mulig ut av del 2 av sesongen.

Den siste uka har det heldigvis gått framover med kneskaden jeg fikk i starten av februar. Det går riktignok fortsatt litt opp og ned, men forrige uke kunne jeg løpe hver dag, så da begynner det jo å komme seg. Jeg har riktignok bare løpt rolig hittil, og det meste av løpinga har foregått på tredemølle. Valget av underlag har flere årsaker. I starten var det for å unngå nedoverbakker (og helt i starten også flatt) som var det som provoserte skaden mest. I starten av forrige uke var jeg egentlig klar for mer variert underlag, men pga vær og føre forble jeg inne noen dager til. Uka før hadde jeg pådratt meg en ny forkjølelse, som heldigvis var mer dominert av snørr og hosting enn dårlig form generelt, men som gjorde at jeg ville holde luftveiene unna det kalde været vi hadde da. I tillegg snødde det en del, og jeg var usikker på hvordan dårlig feste ville bli mottatt av kneskaden.

Mot helga kom jeg meg imidlertid endelig ut. Først en stake/skøyte-tur på torsdag, og så en løpetur på fredag. På løpeturen fredag var imidlertid ryggen vond, og den ble bare verre utover dagen. Jeg trodde først jeg kunne ha hosta på meg en skade, men årsaken er sannsynligvis et fall jeg hadde på ski for et par uker siden, som sammen med stakinga gjorde at en av musklene i ryggen etter hvert fikk nok. Og etter staking på trått føre torsdag, valgte den å si ettertrykkelig fra om dette. Dette betyr at jeg har trukket løpeturene innendørs igjen, siden løping på tredemølle gjør betydelig mindre vondt enn løping ute, og at jeg dessverre ikke får utnytta skiføret utenfor stuedøra akkurat nå. Men etter fysiobehandling og nytt øvelsesrepertoar i dag, håper jeg det kommer seg om noen dager.

Så status er vel at det kryper i riktig retning. Etter 2 veldig dårlige og ei halvdårlig treningsuke, fikk jeg iallfall trent brukbart med et par OK terskeløkter på spinningsykkelen sist uke. Så er det bare å krysse fingrene for at jeg kan fortsette å trappe opp løpinga – og at det ikke dukker opp altfor mange nye skader eller sykdommer. Jeg føler fortsatt ikke at jeg har kommet langt nok til å kunne gå ut av «skademodus», der målet er å bli skadefri og trenbar igjen, og over i «vanlig modus», der målet er å bli en bedre o-løper og forberede seg til sesongens mål. Men, i motsetning til for et par uker siden, føles sistnevnte modus mer innenfor rekkevidde nå, og jeg har et håp om å nå dit rundt påsketider. Men vi får nå se – jeg føler ikke alltid at jeg og skadene er helt enige om veien videre.

De siste par ukene har ikke gått på skinner. For snaut to uker siden fikk jeg, som nevnt i forrige innlegg, problemer med en irritert seneskjede i det ene kneet. Få dager seinere gikk jeg så ned for telling med noe influensaliknende. Jeg får heldigvis sjelden verre sykdom enn relativt korte, greie forkjølelser, men denne gangen måtte jeg innse at jeg var truffet av et hakket tøffere virus, og jeg merker fortsatt at kroppen ikke er 100% restituert.

Kneskaden har dessverre også vist seg noe mer seigliva enn jeg hadde håp om. Dermed begrenser treninga seg for øyeblikket stort sett til korte økter på spinningsykkelen. Dette er selvsagt bedre enn ingenting, men form og styrke taper seg jo gradvis når man ikke får utfordra kroppen mer enn dette.

For øyeblikket er selvsagt hovedfokus å bli skadefri (og 100% frisk igjen). Men jeg ser jo allerede nå at problemene nok vil påvirke vårsesongen en god del. Mtp at jeg har en drøm og et mål om å nærme meg verdenstoppen igjen, er jeg avhengig av gode treningsperioder hvor jeg faktisk klarer å heve kapasiteten. Etter å ha brukt november og desember til å bygge opp treninga generelt, og noe mer løping på fast underlag enn det fjorårets hamstringskade tillot spesielt, var håpet at januar-mars kunne bli en slik treningsperiode. Pr. nå er det selvsagt umulig å si hvor lang tid det tar før jeg er i full trening igjen, og hvor mye dårligere jeg rekker å bli på den tida, men uansett må nok deler av vårsesongen nedprioriteres til fordel for gjenopptrening og så, forhåpenligvis, en god treningsperiode som kanskje kan resultere i et steg i riktig retning formmessig. Men vi får se – nye skader kan jo også lett dukke opp. Den tålmodige oppbygginga før jul ser jo egentlig bare ut til å ha forskjøvet problemet (skaden), så mulig «tren mens du kan» er en bedre taktikk tross alt.

Forrige helg var jeg i Danmark med klubben. Samlinga var en erstatning for den avlyste samlinga vår i Moss samme helg. Selv om det på det tidspunktet var gode o-forhold igjen også på Sørlandet, var det nyttig å få noen økter i andre terrengtyper. Og på to dager rakk vi både kupert og flatere kontinentalt terreng i Rold skov, paddeflatt kompassterreng i Søndre Feldborg plantage og klitplantageterreng ved Hirtshals.

Generelt føler jeg at jeg har trent bra i januar, og har fått gjennomført både gode intervalløkter som forhåpentligvis er små steg på veien mot et høyere fysisk nivå, og gode o-tekniske hardøkter som vitner om at stabiliteten og grunnivået er heva et hakk siden i fjor. De siste dagene har det imidlertid dukka opp skjær i sjøen, i form av en irritert seneskjede på innsiden av det ene kneet. Forhåpentligvis er det ikke en altfor langvarig skade, iallfall ikke hvis jeg klarer å være rimelig smart de neste dagene, men det vil nok uansett fort gå 2-3 uker før treninga begynner å normalisere seg igjen. Hvilke konsekvenser dette får for prioriteringene mine i vårsesongen, får jeg se etter hvert, og nå er hovedfokus uansett på å bli kvitt skaden og samtidig ta vare på mest mulig at det treningsgrunnlaget som er bygget opp.

Det er vanskelig å styre helt unna skader, men samtidig er min erfaring at det er i lengre perioder uten vesentlige skadeavbrekk, at man får framgang. Eksakt hva som er årsaken til denne skaden, er jeg usikker på. Kanskje er det tilfeldig, kanskje kan den tilskrives de vekslende forholdene i løpet av den siste måneden (snø, is, slaps, frossen barmark, våt barmark, tredemølle osv), eller kanskje skyldes den at jeg ikke helt har funnet balansen i totalbelastningen denne vinteren.

Om man kun ser på den fysiske delen av treninga, tror jeg balansen har vært god. Jeg har kunnet gjennomføre de fleste hardøktene med greit overskudd, og det ser jeg som et tegn på at restitusjonen er tilstrekkelig i forhold til treninga. Imidlertid har jeg i perioder vært litt sliten mentalt, og følt at jeg aldri har kommet skikkelig igjennom alt jeg gjerne ville ha gjort i løpet av dagen. I og for seg tror jeg egentlig ikke at det dreier seg om at jeg har for mye å gjøre, men heller om at jeg har brukt for mye energi på ting jeg skulle/burde gjort og vært for dårlig til å sette av tid til å koble helt av. Jeg merker også at det har skjedd en endring i forhold til for 10-15 år siden, da jeg i større grad føler jeg tålte lange dager med mange baller i lufta, om nå denne endringen skyldes alder eller perioden med overbelastning og tilhørende gjenoppbygging, som jeg har hatt i mellomtida. Det at det har vært en del reising (Idrettsgalla, samling i Oslo/Fredrikstad, samling i Danmark og seminar på Gardermoen) er også noe som har påvirket totalregnskapet, samtidig som jeg også ser at jeg har brukt veldig mye energi på å prøve å få gjennomført planen min mest mulig eksakt under de skiftende vær- og føreforholdene. Jeg ser også blant annet at mens planen var å gjøre minst like mye tøying/bevegelighetstrening som tidligere, er fasiten for januar den dårligste måneden på 3,5 år, samt at jeg hittil denne sesongen har 6 ganger så mange sykedager som i fjor (nå skulle det kanskje ikke så mye til å øke fra en halv sykedag…).

Det er jo, som nevnt, vanskelig å si om det er noen sammenheng mellom litt for dårlig balanse i totalbelastningen og skaden som har dukket opp de siste dagene. Men jeg tror uansett det er tid for å gjøre noen små grep i fortsettelsen. For det første vil jeg bli flinkere til å planlegge inn restitusjonstid i hverdagen, samt være hardere til å prioritere tøying/bevegelighet og andre skadeforebyggende øvelser også når jeg er ute og reiser. Jeg ser også at jeg må prøve å bruke mindre energi på de tingene jeg har valgt å prioritere bort, og prøve å få mindre dårlig samvittighet f.eks. når jeg velger å trene hjemmefra i stedet for å dra på klubbtrening fordi jeg er usikker på løpsforholdene i Jegersberg. I tillegg skal jeg prøve å være litt mindre ambisiøs i forhold til å gjennomføre planen uansett vær- og føreforhold. For riktignok gir det en god følelse når man har klart å trosse naturkreftene, men kanskje koster det noen ganger mer enn det smaker totalt sett.

Nå høres det sikkert ut som jeg har tenkt å bli et nytt og bedre menneske. Men erfaring tilsier vel at det ikke er slik det funker i praksis, og får jeg gjennomført noen av tiltakene slik at jeg får litt bedre balanse i totalbelastningen i hverdagen, skal jeg være veldig fornøyd.

Den siste tida har vært preget av vekslende forhold mtp o-løping. Snøen har gjort sitt inntog stadig flere steder, og planer har måttet endres. Fordi jeg hittil har trent jevnt bra med o-teknikk siden grunntreninga startet, er det langt fra noen krise å få noen uker med mindre karttrening, og langrenn er absolutt ikke det verste alternativet for en o-løper, men det er jo alltid litt ergerlig f.eks. å måtte avlyse ei økt man allerede har planlagt, laget og gjort klar. Men det ble faktisk 3 bra o-økter forrige uke også, samt ei økt i dag. De to første av disse ble «redda i land» i ytterste del av Høvåg før snøen la seg alt for mye også på kysten av Sørlandet (kart her og her).

Fra fredag til søndag formiddag var det derimot tid for en tur til vinterland, nærmere bestemt Sognsvann i Oslo, der det var jentelandslagssamling. Det var artig med et gjensyn med skiterrenget i Nordmarka, og jeg fikk meg blant annet en Kikut-tur sammen med noen av de andre jentene. I tillegg ble det også noen løpeturer, både i form av snøstiløping ute og intervaller på tredemølle, samt noe møtevirksomhet. Siste del av samlinga var planen egentlig o-teknisk trening i Østfold fra søndag til tirsdag, men pga snøen ble dette redusert til et frivillig tilbud om et par økter på Fredrikstads minst snøfylte kart, Torsnes. I går løp jeg ei rolig økt på dette kartet, mens det i dag var tid for ei hardøkt. Tross litt snø synes jeg det ble det ei bra økt med godt utbytte.

Nå har jeg satt kursen hjemover igjen. Værmeldinga sier mildvær og regn utover i uka, så forhåpentligvis bedrer o-forholdene seg igjen etter hvert. Men uansett må man nok være forberedt på justeringer i planene ei tid framover, både når det gjelder o-tekniske økter og andre treningsformer utendørs.

Tida flyr, og en håndfull nye treningsuker, gjennomført mer eller mindre etter planen, er satt i banken. I jula fikk jeg prøvd skiene en del, men nå er jeg tilbake i Kristiansand og (foreløpig) barmark. Av annet nytt var jeg på Hamar og idrettsgallaen sist lørdag, der jeg var nominert i katergorien Årets kvinnelige idrettsutøver, men, som forventa, kom tomhendt hjem.

Trening etter planen har det altså blitt, men det er resultatene som teller, og i dag var det tid for å få en pekepinn på tilstanden i form av en terskel- og VO2-makstest ved OLT sør. Jeg er egentlig mer tilhenger av tester som er mer spesifikke i forhold til arbeidskravene i o-løypa, eller i form av standardøkter man gjennomfører jevnlig, men det er ikke til å komme bort fra at labmiljøet er mer stabilt enn miljøet i de fleste skoger (og utemiljøer ellers). Et annet aspekt ved dagens test, var at jeg ville få muligheten til å sammenlikne med tester fra «eldre tid» (også kalt «gamle dager», dvs t.o.m. 2010 e.Kr). Dette er noe jeg i liten grad har gjort de siste årene. En av årsakene til dette er rett og slett av praktisk art: Jeg har flyttet til Kristiansand, og har dermed nye intervall- og testløyper her, hvor jeg ikke har gamle tider jeg kan sammenlikne med. I tillegg har det vært en bevisst strategi å fokusere på framgang fra nullnivået i 2014, i stedet for å grave meg ned i hvor langt bak tidligere toppnivå jeg har vært. Men nå var det altså på tide å se sannheten i øynene igjen.

Men for å kunne sammenlikne med tidligere, måtte jeg kjøre sammen testregime som før, og dermed overprøve landslagssjefens instruks til testleder om å teste på o-løperhelningen 10,5%. Så får vi jo se om jeg får tilgivelse for dette, eller om jeg pr. nå faktisk står uten landslagsplass. Jeg føler selv at jeg har et godt argument i at jeg har testet på 5,3% i hele karrieren hittil, noe som betyr at jeg har resultater for denne helningen fra 15 år tilbake, samt mer interessant: Fra de årene jeg var i best form. Det kunne vært et motargument å kunne sammenlikne resultater med andre o-løpere, men så lenge underlag og setting ikke er mer spesifikt enn det er, synes jeg det er mer interessant å sammenlikne med tidligere utgaver av meg selv. Riktignok møter man mange ulike typer terreng og underlag som o-løper, men tredemøller med 10,5% stigning har jeg enda til gode å møte.

Men over til resultatene: Terskelfart 0,7 km/t (eller 13 sek/km) langsommere enn toppnoteringa er brutalt når man ser det svart på hvitt. Forrige måling som var svakere, var i januar 2005, med et mulig unntak for prøve-å-finne-ut-hva-som-egentlig-er-galt-med-meg-testen fra februar 2012 (som jeg mangler dokumentasjon fra). På den annen side var det vel omtrent som forventa, både utfra det jeg innimellom har gjort av sammenlikning med tidligere tider, og hva jeg har gjort treningsmessig nå i forhold til tidligere. Dermed kan man jo også snu det til å si at trening fortsatt ser ut til å fungere nå som før, og glede meg over at jeg iallfall er solide 1,4 km/t / 30 sek/km raskere enn på den første testen for 15 år siden.

VO2-makstesten var lite å skryte av, men ikke helt gal i forhold til farta på terskeltesten. Samtidig var imidlertid både laktat og puls lav sammenliknet med verdiene på terskeltesten, så jeg tror jeg skal vente til neste test med å konkludere for mye her.

Tester kan altså være skremmende ærlige, men det er jo samtidig en av deres styrker. Så selv om jeg ikke har planer om å ta medalje verken i tredemølleløping eller oksygenforbruk, er det vel nå bare å trene videre og håpe det kan gi framgang på neste test seinere i vinter.